Ny blogg: digresjoner.wordpress.com

Ny blogg, ny start, samme navnet - følg med videre til digresjoner.wordpress.com

Første post er om John Keats & Fanny Brawne!




Make your bed and lie in it


Peter har begynt å lage rede igjen.

Torsdag på østkanten




Hver dag er jo egentlig en dag på østkanten for meg som bor her, men noen dager ser jeg bedre etter.

En telefonsamtale

Mamma: Hei, det er en jeg sitter i møte med som heter Kjerulf. Kjenner vi dem? Navnet virker kjent.
Meg: Ja, Welhaven var forlovet med Ida Kjerulf og broren hennes, Halfdan, skrev en masse melodier til Wergeland og Welhaven-dikt.
Mamma: Jeg tenkte det var noe sånt. Ja, han sa han var i slekt med Halfdan. Så søsteren hans Ida var forlovet med Johan Sebastian?
Meg: Jepp. Du får hilse til Kjerulf fra Intelligensen, hvis han tar referansen da.

Mamma: Det tror jeg nok ikke han gjør, han er advokat. Hva mener du med det?

Meg: Intelligensen var Intelligenspartiet, eller "troppen", motparten til Wergelands "patrioter."
Mamma
: Ah, selvfølgelig. Det var?

Jeg: Du kan hilse og si "hurra for intelligensen."

Valentinskort anno 1790

My dear the Heart which you behold,
Will break when you the same unfold,
Even so my heart with lovesick pain,
Sure wounded is and breaks in twain.

It's the changing of the seasons, he says I need them, I guess I'm too Scandinavian.

September 2011
St. James' Park

Januar 2012
St. James' Park

Mitt nye favorittsted er St. James's Park, møtested for sodomitter på seksten og syttenhundretallet, og et perfekt sted for søndagstrasking i det tjueførste århundre. Her om dagen var det så kaldt at innsjøen frøs.

"He has gone to Buenos Aires. He took Winifred's pearls and a dancer." "She can have mine, I never wear them."

Kjøpte nettopp dette fra Blomqvist jeg: et gullbelagt smykkesett fra sent attenhundretall. Hurra! Det er nok en bivirkning av for mye Forsytesaga-titting, dette. Det og det faktum at jeg har en mor som er gal etter auksjoner.

"I do believe we're disapproved of."


[Klikk for kilde]

Jeg hadde helt glemt hvor godt jeg liker The Forsyte Saga, en familiesaga på linje med Downton Abbey, men utrolig mye bedre. Første gang jeg så 2002 miniserien var jeg 12 år gammel og scenene som fanget opperksomheten min var 1800-talls prevensjon, Ruper Graves med skjegg og bart og Chopin som soundtrack. Det er så deilig å se den igjen for å så legge merke til hvordan moten og karakterene forandrer seg, å se hvordan karakterer slik som June, som var sta men velloppdragen i viktoriatiden blomstre opp gjennom 1900-1920-tallet og bli suffragette, klippe håret, åpne galleri og kjøpe motorsykkel. Det er alt for få gode kvinnelige karakterer både i bøker og på scenen, og derfor er Forsyte-kvinnene med alle sine meninger og skavanker så altfor velkommen. Forsytene er langt fra ufeilbarlige, selv om noen er vakre er de ikke idioter, selv om noen er idioter er de ikke onde, selv om de er onde blir man tvunget til å sympatisere med dem fra tid til annen. Høydepunktet i 2002 filmatiseringen er for meg når Amanda Roots' karakter (Freddy) tvinger Gina McKee (Irene) til å valse med henne. Den viktorianske overklasse er i harnisk, mens Freddys ektemann Monty ser ut til å sette pris på litt girl-on-girl action i attenhundretallstil.

En sånn dag

44



Hverdagsglimt fra 2010-2011.

2012



Måtte dette året bli, ikke nødvendigvis bedre, men iallefall like bra som det foregående. Jeg lager aldri nyttårsforsetter, men stiller disse kravene til det nye året:

Jeg vil ha tid til å lese hva enn jeg vil, ikke bare fag og pensum.

Jeg vil gå på hyppige og interessante museumsbesøk.

Jeg vil ha nye, inspirerende professorer.

Jeg vil virke uoppnåelig og arrogant, istedet for sjenert.

Jeg vil finne tilbake til den personen jeg var før jeg flyttet hjemmefra; jeg vil være en skråsikker, tørrvittig bedreviter, ikke en en gjennomsnittelig student som tilbakeholder konklusjoner og dermed virker usikker og uinteressant.

Jeg vil si hva jeg tenker, i det øyeblikket jeg tenker det, uten å analysere eller sensurere.

Jeg vil at tvangstankene mine skal være av det konstruktive slaget, som feks. rydde- eller vaskemani.

Jeg vil flytte (igjen.)

Jeg vil samle på historiske glass; bli flinkere til å finne ting på ebay.

Jeg vil gjenfinne gleden ved å kle seg opp og/eller ut.

Jeg vil dra på flere re-enactments, gjerne annenhver uke.

Jeg vil ikke forandre meg.

Oslojul


Christmas 2010: As seen on Facebook

En av de dagene jeg husker best, er dagen da vi kjøpte fjorårets juletre. Den begynte elendig, med en følelse av bakfullhet selv om vi knapt hadde drukket kvelden før. Vi skulle bare en liten tur i butikken for å kjøpe mat, men endte opp med en handlekurv der totalsummen må ha vært over to hundre pund. Vi stjal handletrallen, trillet den over broket asfalt og lo sammenhengende i de ti minuttene det tok oss å komme hjem. Vi tok på oss strikkegensere og julecardigans, laget en spilleliste med musikk fra Harry Potter, Gilbert & Sullivan og Antonio Corelli. Så drakk vi portvin til vi ble varme, knipset familieportrett og forspiste oss på Quality Street og klementiner. Det var en god jul.

Gratulerer med 204 årsdagen!

I dag er det kjekkens bursdag, og med kjekken mener jeg selvfølgelig Sankt Sebastian, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, eller Johan Welhaven som han kalte seg selv. Han var uredd og sakrastisk, ingen over, ingen ved siden og det er ingenting å bry seg om at graven hans ikke står på kjendisoversikten til Vår Frelsers gravlund, når det henger en daguerrotype av ham hjemme hos Grieg på Trollhaugen. (Fotografi var ikke tillatt så jeg kan ikke bevise dette, dere for bare ta mitt ord for det eller selv reise på pilgrimsreise til Bergen, noe som forøvrig anbefales.)



I ifjor blogget jeg en av mine yndlingsanekdoter, i år siterer jeg et brev fra Camilla Collett til sin lillebror Oscar, datert den 18 april 1838, der hun beskriver Welhavens tilstedeværelse på et ball i Christiania:

"[...] Om han ikke straaler, saa skraaler han i det mindste ligesaa stærkt som før. Det er mærkeligt, hvor denne Person, der spilte en Rolle baade i den ydre og indre Verden, har overlevet sig selv. Han har tabt mange af sine Tilhængere, og de som taale ham endnu, gjøre det af Frygt, thi hans Vid er artet ud i saadan almindelig Skjælde- og Dadlesyge; han seer ogsaa ud som den personificerede Galde. En Dame sagde om ham: "Han er fra en ung Apollon, bleven til en gammel Faun", og dette er meget betegnende naar man tænker sig hans første Optræden, hvor skjøn han da var. Han var en Person der kunde være farlig nok for et stakkels uforberedet Pigehjerte, naar han saaledes med et dukkede op som en straalende Stjerne paa Virkelighedens graae Himmel, et sandt Ideal af en Romanhelt, som man i sine dristigste 18 aarige Drømme nogensinde kan skabe sig. Ja han var farlig!"

For er det noe Welhaven virkelig fremstår som, så er det "et sandt ideal af en romanhelt" - Schillerinspirert, vannvittig kjekk og uten vinterfrakk skrev han den norske literaturhistoriens beste poesi, trosset opinionen og ledet Norge opp og ut mot Europa og demringstiden.

MA in Decorative Arts and Historic Interiors

The Wallace Collection, London 63

Til sommeren blir jeg ferdig med bachelorgraden min og må derfor finne en ny, legitim grunn til å bli i London. Sotheby's Institute of Art er for dyrt, Cambridge har kjedelige masterprogrammer og jeg nekter å pendle for jeg bortskjemt og lat, og er vant til å ha universitetet i nærheten. Å flytte kommer ikke på tale. Jeg vil ikke reise, ikke enda, det er enkeltpersoner som holder meg her, favorittsteder jeg ikke vil gi opp, "all the bustle and wickedness round about Covent Garden; life awake, if you awake, at all hours of the night; the impossibility of being dull" - som Charles Lamb skrev, riktignok i 1801, men nå er jeg da kjent for å leve i fortiden. Enda en grunn til å bli, for få byer er så godt tilpasset en tidsreisende som London---å bo i et mørkebrunt mursteinshus fra 1726 med skyhøy gassregning og skodder for vinduene i stedet for gardiner---å hver dag traske i brosteislagte sidegater! Tre år er ikke tilstrekkelig for en by som denne, der er så mange steder jeg vil se, så mange museer jeg ikke har besøkt.

Jean-Honoré Fragonard, The Swing in the Wallace Collection

En ide begynner å ta form. Jeg setter meg ned foran macen, googler "MA, master, master of arts, england, london, UK" og klikker meg gjennom dusinvis med programmer: MA in Intellectual History (for tørt), MA in Local History (i South Wales...), MA in Military History (liker bare Napoleonskrigene), MA in Maritime History (nekter å pendle til Portsmouth, det er dessuten en stygg by), MA History (kjedelig), MA Eightenth-Century Studies (i York...), MA Victorian Studies (niks), MA in Decorative Arts and Historic Interiors.

The Wallace Collection, London 71

MA in Decorative Arts and Historic Interiors? Jeg påminnes yndligsmodulen min fra i fjor som omhandlet hverdagsliv, kjønn, arkitektur og interiør på syttenhundretallet og tar impulsivt valg. Masteren undervises i London sentrum i sammarbeid med Universtity of Buckingham og Wallace Collection og strekker seg fra 1660-1830. Georgian & Regency, mine favoritter! Studietur til spektakulære country houses og Versailles. Jeg tenker i fragmenter og ufullstendige setninger og med klamme hender kontakter jeg lånekassen for en forhåndsvurdering til eventuell støtte.

Om 4-8 uker får jeg svar.

 Wallace Collection, London

[Klikk på bildene for kilden]

Miljøskadd



Slik går nu dagan.

Domesticated

Jeg gjør plutselig ting. Ikke bare slikt jeg aldri før har gjort eller ikke hadde for vane å gjøre før i tiden, men jeg gjentar meg selv, får nye vaner. Min nyeste vane er da altså å gjøre ting. Jeg går ut; alene eller sammen med andre, jeg møter nye mennesker; alene eller sammen med andre. Jeg får besøk og går på besøk, til mennesker, kaféer, museer og nye nabolag. I fremmede nabolag klager jeg over trafikken (misunner hvor sentralt det er), i fremmede nabolag klager jeg over boligprisene (fantaserer om å tjene nok, om å bo der), i fremmede nabolag påstår jeg at jeg lett kunne føle meg hjemme (har ingen stedsans, er redd jeg ikke ville finne veien fra ingangsdøren til tuben.) På veien møter jeg til stadig mennesker jeg kjenner godt eller bare såvidt, og mennesker jeg later som om jeg kjenner bedre enn jeg egentlig gjør. Tar jeg en titt i min syvende sans kan jeg overasket konstatere at jeg har planer for ukene som kommer. Ikke misforstå, jeg pleide da alltid å legge planer før, men de var mer retningslinjer og formaninger. Mine nye planer er med ett fastsatte fordi de inkluderer andre enn kun meg selv. Jeg motar invitasjoner til re-enactments, uformelle besøk, formelle besøk, nights out, hjemmefester og bortefester. Universitetet er ikke lenger årsaken til at jeg bor i London og jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne forandringen.

Jeg gikk til min gamle stamkafé der kaffen er så som så, maten ikke spesielt god og musikken enda værre. Det er varmere enn jeg husket og jeg er ikke like stresset som jeg pleier å være. Kanhende det skyldes at jeg ikke sitter her nilesende mellom to seminarer, kanhende det skyldes at jeg har på meg mer klær enn vanlig. Selv om det siste er en løgn: jeg bærer ikke lenger med meg jakker og sjal, bærer ikke lenger med meg all min bagasje. Spillelistene mine er supplert med musikk jeg egentlig ikke bryr meg om, bare slike lette, fengende sanger en kan synge med til uten å tenke på noe nevneverdig, intil man oppnår hvilepuls. Det er som om jeg har satt meg selv på pause et øyeblikk og all denne bedageligheten gjør meg mer produktiv, for jeg tenker mindre enn vanlig og føler mer enn før.

Ønskeliste

❧  Andreutgaven av Jane Austen's Mansfield Park fra 1816, fra Jarndyce Antiquarian Booksellers:

❧  Brosje med citriner fra 1880-1890, fra Esaias Solberg:


❧  Ophelia tapestry coat, fra Victorian Trading Company:




❧  1700-tallssko fra American Duchess:


Idiotdyr

Jeg antar det er på tide å offentlig kungjøre at kaninen er en idiot. Foruten å tisse der han sover, spise tapeten og dytte ned vannflasken for å så være gretten resten av dagen fordi han ikke klarer å drikke, har han nå påtatt seg rollen som arkitekt. På dette bildet kan man se hans særegne i orkan-stil, kjent på folkemunne som "jeg finner ikke inngangsdøren min." Idiotdyr.

Akk kjære mai hvor gjerne gadd jeg i marken gå

Maimåned er bursdagsmåned, eksamensmåned, frimåned og ikke minst syttendemaimåned. Foreløpig har den for meg bare vært fri- og bursdagsmåned, men i morgen er min første eksamen og snart er det nasjonaldag med bunad og Wergelandsanger. Hipp hipp hurra!

Men først, gratulasjoner til maibarna (besøk Caro her & her.)

Erindringer » April 2012 » Mars 2012 » Februar 2012 » Januar 2012


Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits