❧ Minispilleliste

Hverdagsglimt fra 2010-2011.

Måtte dette året bli, ikke nødvendigvis bedre, men iallefall like bra som det foregående. Jeg lager aldri nyttårsforsetter, men stiller disse kravene til det nye året:

❧ Jeg vil ha tid til å lese hva enn jeg vil, ikke bare fag og pensum.

❧ Jeg vil gå på hyppige og interessante museumsbesøk.

❧ Jeg vil ha nye, inspirerende professorer.

❧ Jeg vil virke uoppnåelig og arrogant, istedet for sjenert.

❧ Jeg vil finne tilbake til den personen jeg var før jeg flyttet hjemmefra; jeg vil være en skråsikker, tørrvittig bedreviter, ikke en en gjennomsnittelig student som tilbakeholder konklusjoner og dermed virker usikker og uinteressant.

❧ Jeg vil si hva jeg tenker, i det øyeblikket jeg tenker det, uten å analysere eller sensurere.

❧ Jeg vil at tvangstankene mine skal være av det konstruktive slaget, som feks. rydde- eller vaskemani.

❧ Jeg vil flytte (igjen.)

❧ Jeg vil samle på historiske glass; bli flinkere til å finne ting på ebay.

❧ Jeg vil gjenfinne gleden ved å kle seg opp og/eller ut.

❧ Jeg vil dra på flere re-enactments, gjerne annenhver uke.

❧ Jeg vil ikke forandre meg.

En av de dagene jeg husker best, er dagen da vi kjøpte fjorårets juletre. Den begynte elendig, med en følelse av bakfullhet selv om vi knapt hadde drukket kvelden før. Vi skulle bare en liten tur i butikken for å kjøpe mat, men endte opp med en handlekurv der totalsummen må ha vært over to hundre pund. Vi stjal handletrallen, trillet den over broket asfalt og lo sammenhengende i de ti minuttene det tok oss å komme hjem. Vi tok på oss strikkegensere og julecardigans, laget en spilleliste med musikk fra Harry Potter, Gilbert & Sullivan og Antonio Corelli. Så drakk vi portvin til vi ble varme, knipset familieportrett og forspiste oss på Quality Street og klementiner. Det var en god jul.

I dag er det kjekkens bursdag, og med kjekken mener jeg selvfølgelig Sankt Sebastian, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, eller Johan Welhaven som han kalte seg selv. Han var uredd og sakrastisk, ingen over, ingen ved siden og det er ingenting å bry seg om at graven hans ikke står på kjendisoversikten til Vår Frelsers gravlund, når det henger en daguerrotype av ham hjemme hos Grieg på Trollhaugen. (Fotografi var ikke tillatt så jeg kan ikke bevise dette, dere for bare ta mitt ord for det eller selv reise på pilgrimsreise til Bergen, noe som forøvrig anbefales.)



I ifjor blogget jeg en av mine yndlingsanekdoter, i år siterer jeg et brev fra Camilla Collett til sin lillebror Oscar, datert den 18 april 1838, der hun beskriver Welhavens tilstedeværelse på et ball i Christiania:

"[...] Om han ikke straaler, saa skraaler han i det mindste ligesaa stærkt som før. Det er mærkeligt, hvor denne Person, der spilte en Rolle baade i den ydre og indre Verden, har overlevet sig selv. Han har tabt mange af sine Tilhængere, og de som taale ham endnu, gjøre det af Frygt, thi hans Vid er artet ud i saadan almindelig Skjælde- og Dadlesyge; han seer ogsaa ud som den personificerede Galde. En Dame sagde om ham: "Han er fra en ung Apollon, bleven til en gammel Faun", og dette er meget betegnende naar man tænker sig hans første Optræden, hvor skjøn han da var. Han var en Person der kunde være farlig nok for et stakkels uforberedet Pigehjerte, naar han saaledes med et dukkede op som en straalende Stjerne paa Virkelighedens graae Himmel, et sandt Ideal af en Romanhelt, som man i sine dristigste 18 aarige Drømme nogensinde kan skabe sig. Ja han var farlig!"

For er det noe Welhaven virkelig fremstår som, så er det "et sandt ideal af en romanhelt" - Schillerinspirert, vannvittig kjekk og uten vinterfrakk skrev han den norske literaturhistoriens beste poesi, trosset opinionen og ledet Norge opp og ut mot Europa og demringstiden.

Til sommeren blir jeg ferdig med bachelorgraden min og må derfor finne en ny, legitim grunn til å bli i London. Sotheby's Institute of Art er for dyrt, Cambridge har kjedelige masterprogrammer og jeg nekter å pendle for jeg bortskjemt og lat, og er vant til å ha universitetet i nærheten. Å flytte kommer ikke på tale. Jeg vil ikke reise, ikke enda, det er enkeltpersoner som holder meg her, favorittsteder jeg ikke vil gi opp, "all the bustle and wickedness round about Covent Garden; life awake, if you awake, at all hours of the night; the impossibility of being dull" - som Charles Lamb skrev, riktignok i 1801, men nå er jeg da kjent for å leve i fortiden. Enda en grunn til å bli, for få byer er så godt tilpasset en tidsreisende som London---å bo i et mørkebrunt mursteinshus fra 1726 med skyhøy gassregning og skodder for vinduene i stedet for gardiner---å hver dag traske i brosteislagte sidegater! Tre år er ikke tilstrekkelig for en by som denne, der er så mange steder jeg vil se, så mange museer jeg ikke har besøkt.

En ide begynner å ta form. Jeg setter meg ned foran macen, googler "MA, master, master of arts, england, london, UK" og klikker meg gjennom dusinvis med programmer: MA in Intellectual History (for tørt), MA in Local History (i South Wales...), MA in Military History (liker bare Napoleonskrigene), MA in Maritime History (nekter å pendle til Portsmouth, det er dessuten en stygg by), MA History (kjedelig), MA Eightenth-Century Studies (i York...), MA Victorian Studies (niks), MA in Decorative Arts and Historic Interiors.

MA in Decorative Arts and Historic Interiors? Jeg påminnes yndligsmodulen min fra i fjor som omhandlet hverdagsliv, kjønn, arkitektur og interiør på syttenhundretallet og tar impulsivt valg. Masteren undervises i London sentrum i sammarbeid med Universtity of Buckingham og Wallace Collection og strekker seg fra 1660-1830. Georgian & Regency, mine favoritter! Studietur til spektakulære country houses og Versailles. Jeg tenker i fragmenter og ufullstendige setninger og med klamme hender kontakter jeg lånekassen for en forhåndsvurdering til eventuell støtte.

Om 4-8 uker får jeg svar.

[Klikk på bildene for kilden]

Slik går nu dagan.

Jeg gjør plutselig ting. Ikke bare slikt jeg aldri før har gjort eller ikke hadde for vane å gjøre før i tiden, men jeg gjentar meg selv, får nye vaner. Min nyeste vane er da altså å gjøre ting. Jeg går ut; alene eller sammen med andre, jeg møter nye mennesker; alene eller sammen med andre. Jeg får besøk og går på besøk, til mennesker, kaféer, museer og nye nabolag. I fremmede nabolag klager over trafikken (misunner hvor sentralt det er), i fremmede nabolag klager jeg over boligprisene (fantaserer om å tjene nok, om å bo der), i fremmede nabolag påstår jeg at jeg lett kunne føle meg hjemme (har ingen stedsans, er redd jeg ikke ville finne veien fra ingangsdøren til tuben.) På veien møter jeg til stadig mennesker jeg kjenner godt eller bare såvidt, og mennesker jeg later som om jeg kjenner bedre enn jeg egentlig gjør. Tar jeg en titt i min syvende sans kan jeg overasket konstatere at jeg har planer for ukene som kommer. Ikke misforstå, jeg pleide da alltid å legge planer før, men de var mer retningslinjer og formaninger. Mine nye planer er med ett fastsatte fordi de inkluderer andre enn kun meg selv. Jeg motar invitasjoner til re-enactments, uformelle besøk, formelle besøk, nights out, hjemmefester og bortefester. Universitetet er ikke lenger årsaken til at jeg bor i London og jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om denne forandringen.

Jeg gikk til min gamle stamkafé der kaffen er så som så, maten ikke spesielt god og musikken enda værre. Det er varmere enn jeg husket og jeg er ikke like stresset som jeg pleier å være. Kanhende det skyldes at jeg ikke sitter her nilesende mellom to seminarer, kanhende det skyldes at jeg har på meg mer klær enn vanlig. Selv om det siste er en løgn: jeg bærer ikke lenger med meg jakker og sjal, bærer ikke lenger med meg all min bagasje. Spillelistene mine er supplert med musikk jeg egentlig ikke bryr meg om, bare slike lette, fengende sanger en kan synge med til uten å tenke på noe nevneverdig, intil man oppnår hvilepuls. Det er som om jeg har satt meg selv på pause et øyeblikk og all denne bedageligheten gjør meg mer produktiv, for jeg tenker mindre enn vanlig og føler mer enn før.

Etter å ha tilbragt en god stund med å gjøre andre ting enn å blogge (hovesakelig stalke folk på facebook, drikke kaffe og lese Married to the Sea comics), har jeg bestemt meg for å begynne igjen. Trengte en aldri så liten ego-boost før jeg retunerte, men nå er jeg her. Været er kaldt, men ikke kaldt nok og i dag har jeg vært på National Army Museum. Over og ut.

MarriedToTheSea.com

(PS: Dette er forsåvidt ingen kritikk, for jeg må inrømme at Edwardian pigeon-breast bluser er min guilty pleasure.)

❧  Andreutgaven av Jane Austen's Mansfield Park fra 1816, fra Jarndyce Antiquarian Booksellers:

❧  Brosje med citriner fra 1880-1890, fra Esaias Solberg:


❧  Ophelia tapestry coat, fra Victorian Trading Company:



❧  1700-tallssko fra American Duchess:


Jeg antar det er på tide å offentlig kungjøre at kaninen er en idiot. Foruten å tisse der han sover, spise tapeten og dytte ned vannflasken for å så være gretten resten av dagen fordi han ikke klarer å drikke, har han nå påtatt seg rollen som arkitekt. På dette bildet kan man se hans særegne i orkan-stil, kjent på folkemunne som "jeg finner ikke inngangsdøren min." Idiotdyr.

Maimåned er bursdagsmåned, eksamensmåned, frimåned og ikke minst syttendemaimåned. Foreløpig har den for meg bare vært fri- og bursdagsmåned, men i morgen er min første eksamen og snart er det nasjonaldag med bunad og Wergelandsanger. Hipp hipp hurra!

Men først, gratulasjoner til maibarna (besøk Caro her & her.)



Avstandsforhold er ikke bare for mennesker.

Her om dagen ryddet jeg i bokhyllen min. (O, nitriste studentillværelse jeg forbanner deg for å kun tillate meg én bokhylle!) Da jeg åpnet den lille Rousseau-boken min falt det ut en gammel kvittering for teaterbilletter. Jeg plukket den opp med planer om å kaste den, da jeg oppdaget at det ikke var hvilkensomhelst kvittering, men den jeg for et par sommere siden hadde brukt til å presse blomster. I et romantisk anfall etter en overdose Welhaven presset jeg to små blomster i gult og rosa mellom permene til Rousseau. Det var tilfeldigvis Émile og ikke La Nouvelle Héloïse, men jeg liker å tenke at det sier noe om meg - heller opplysning og utdannelse enn sentimentalitet og elskov.

For å gjøre dette romantiske øyeblikket komplett, skinte vårsolen fra en klar storbyhimmel og to gråhvite turtelduer landet rett utenfor vinduet mitt.

Da svimlet det for meg og jeg måtte sette meg ned et øyeblikk.

I det siste har jeg tilbragt lunsjpausene mine med å se episoder av Hornblower og her om dagen oppdaget jeg at Greg Wise (Willoughby i Sense and Sensibility 1995 og ektemannen til Emma Thompson), som spiller Major Côtard, ser akkurat ut som Wellington. Noen burde definitivt lage en serie om Wellington og ansette Wise - de har til og med samme hårfrisyre og grånende tinninger!

For å følge opp forrige post kommer nå et par bilder fra da jeg og Linda besøkte Apsley House hvor Wellington bodde fra 1817 til han døde i 1852. Det ble opprinnelig designet av Robert Adams (hvem ellers!) for Henry Bathurst og byggekostnadene kom på 10.000 pund, noe som tilsvarer den årlige innkomsten til en samtidig aristokrat (feks Austen's Mr Darcy.) Wellington satte i gang et omfattende redekoreringsprosjekt da han overtok huset, og med en bevilgning på 700.000 pund ansatte han Benjamin Dean Wyatt som blant annet laget en ny fasade av "Bath stone" (en fasjonabel type kalkstein som jeg personlig er veldig begeistret for.)

"The Picadilly Drawing Room" er mitt favorittrom, da jeg har en sterk forkjærlighet for fasjonable tapeter og nyklassisistisk stukkatur. Det er redokert av Wellington, men taket er designet av Adams. Det var visst ikke tillatt å ta bilder, men min nye telefon er diskré nok til at jeg fikk dokumentert en del før jeg fikk kjeft. Jeg antar vaktene forstod hva jeg holdt på med for de skottet mistenksomt på meg under hele oppholdet vårt, men det kan også skyldes min tendens til å bli litt manisk når jeg slippes løs i gamle herskapshus.

Her poserer Linda alvorlig ved langbordet der Wellington holdt Waterloo-bankettene sine. Rommet er i palladian stil (inspirert av Palladio), en stil som var populær tidligere på 1700-tallet. Det må ha virket gammeldags og høytidelig på 1820-tallet (vinduslemmene er til og med dekket av speil, så når de lukkes minner rommet om speilsalen i Versailles), men nå var da Wellington en statsperson og militærhelt som anstrengte seg for å være storslagen.

Kort oppsumert: Wellington var en kjekk fyr med ekstravagant smak, men personlig foretrekker jeg gresk nyklassisisme.

[Bildene er linket til kilden.]

Dagens anekdote handler Arthur Wellesley, Duke of Wellington og det faktum at han tydeligvis ikke var så god til å tyde håndskrift. Og om buksene hans, selvsagt.

Wellington viser frem finbuksene sine.

"Church Pants" via Anything Age of Sail & Futility Closet:

The following story has been told, but I have not met with it in its absolute correctness. The Duke of Wellington received a letter, while sitting in the House of Lords, from an eminent landscape designer and great authority on botanical matters, J.C. Loudon. The duke had lost sight of him for some years. It was a note to this effect: My Lord Duke - It would gratify me extremely if you would permit me to visit Strathfieldsaye at any time convenient to your grace, and to inspect the Waterloo beeches. Your grace's faithful servant, J.C. Loudon. The Waterloo beeches were trees that had been planted immediately after the battle of Waterloo, as a memorial of the great fight. The duke read the letter twice, the writing of which was not very clear, and, with his usual promptness and politeness, replied as follows, having read the signature as J.C. London, instead of J.C. Loudon. My dear Bishop of London - It will always give me great pleasure to see you at Strathfieldsaye. Pray come there whenever it suits your convenience, whether I am at home or not. My servant will receive orders to show you as many pairs of my breeches as you may wish, but why you should wish to inspect those I wore at the battle of Waterloo is quite beyond the comprehension of Yours most truly, Wellington. The letter was received, as may be supposed, with great surprise by the Bishop of London. He showed it to the Archbishop of Canterbury and to other discreet persons; they came to the melancholy conclusion that the great Duke of Wellington had evidently lost his senses. The Bishop of London (Blomfield) declared that he had not written to the duke for two years and to receive this extraordinary intimation puzzled the whole bench of bishops. Explanations, however, of a satisfactory kind, followed and the friendship of these worthy men was not changed.

(Beeches = trær, mens breeches = knebukser.)

Dette minner meg om Blackadder III: Nob and Nobility - "What a pair of trousers! I shall be the belle of the embassy ball!" (fra 2:15)