Well done, sister Suffragette!

Da jeg var liten hadde jeg mange fremtidsplaner. Min tidligste drøm var å gifte meg med den onde dronningen i Snehvit og styre kongeriket fordi jeg var forelsket i illustrasjonen av henne i den utgaven av eventyret moren min pleide å lese for meg. Deretter ville jeg bli detektiv i 1800-talls London (daværende yndlingsfilm: Basil Mus), og min første tenåringsdrøm var å bli The Lady of Shalott fordi Sir Lancelot var forelsket i henne. Nå om dagen svever drømmene mer rundt det å være skipslege under Napoleonskrigene, en sjette, hittil ukjent Bennet-søster, en fransk revolusjonær, en 1700-talls salongvertinne, en annerkjent historiker og en mislykket, fattig poet på et kvistværelse i Paris. Gjerne på en og samme tid.

En annen ambisjon som har fulgt meg en god stund er, om ikke å bli en suffragette, i hvertfall å bli dem verdige. De er lette å parodiere fordi de var ekstreme og kledde seg som porselensdukker (noe som forsåvidt ikke var deres feil, men den infantile kvinnemotens - bokstavelig talt fordi kvinner og barn undertrykkes likt: de er søte, hjelpeløse og aseksuelle), og fordi de inbilte seg i øyeblikket at de talte på vegne av alle verdens kvinner når de egentlig bare snakket på vegne av borgerskapet og overklassen. For mange virker den senviktorianske perioden fjern, men for meg virker det som om den var i går, men dette kommer ikke bare av at jeg er historiestudent og regner 1800-tallet som mitt andre hjem.

Undertrykkelsen suffragettene kjempet mot er i grove trekk den samme man forsøker å bekjempe i dag, fordi de viktorianske middelklasseidealene sufragettene søkte å fjerne overlevde mer eller mindre inntakte inn i dette århundret Dermed blir deres kamp også vår, ikke på en flåsete 'sett-pris-på-historien' måte, men på en 'jeg-kan-ikke-fatte-at-dette-kvinnesynet-fremdeles-eksisterer' måte.

Photobucket
Tegneserie av den fabelaktige Kate Beaton.

Alt vårt ble skapt av revolusjonen, pleier jeg å si. Det er en smule uspesifikt, men ikke overdrevet, da de verdiene og oppfatningene som formet det 20. og 21. århundre ble skapt i løpet av opplysningstiden og særlig i perioden fra 1790-tallet og frem til midten av 1800-tallet. En av opplysningstidens største virkning (eller bivirkning som noen vil kalle den), var kapitalismen. For 1800-talls mannen ble hjemmet da et tilfluktssted fra markedssamfunnet; en trygg havn der en kjærlig kone og lydige barn ventet på ham. Også kvinnemoten ble direkte påvirket av den voksende økonomien: kjolene gikk fra å være moderate, greskinspirerte regencykjoler til å bli storslagne kjoler med enorme krinoliner og deretter køer.

Photobucket To moteløver fra 1857 gjør narr av regencymoten fra tidlig 1800.





"The Victorian middle classes found their sentiment in their womenfolk encased in their crinolines. The Victorian wife was quite literary insluated from the sources of her man's prosperity." - Sheila Kowbotham, i Hidden from History: 300 Years of Women's Oppression and the Fight Against It.

Mens menns arbeid og privatliv var delt av et skarpt skille, gikk kvinners arbeid og privatliv ut på ett og det samme: de var hjemme. I motsetning til 1700-tallet der middelklassekvinner gjerne hjalp ektemannen, broren eller faren med deres arbeid var borgerskapskvinnene på 1800-tallet inaktive. Deres hjemmearbeid ble ikke en gang regnet som arbeid, men som en plikt, eller en del av deres natur. Menn arbeidet og kvinner var hjemme: man befant seg i to forskjellige sfærer, forskjellen var imidlertid at menn kunne bevege seg inn og ut av sine sfærer (arbeid og privatliv), mens kvinner tillhørte sin sfære absolutt. Mennene arbeidet fordi de måtte, mens kvinnene var hjemme fordi det var en del av deres natur.

Ettersom kapitalismen vokste og 1800-tallet gikk mot slutten ble det imidlertid forandring. Middelklassekvinnene holdt seg fremdeles hjemme, men kvinner av lavere status gikk ut i arbeid. Slik borgerskapet på slutten av 1700-tallet fikk muligheten til å skape seg en fremtid fikk kvinner nå muligheten til å avansere - The New Woman ble en realitet. Hun var ugift, bodde gjerne sammen med andre ugifte venninner og hun arbeidet. Vekk var nå det viktorianske hjemmeidealet: det fantes ingen koselig peis, rødkinnede barn - det fantes ingen mann. Det var i realiteten sin egen selvutslettelse menn var redd for da de motsatte seg kvinnefrigjøringen (slik noen i dag mener feminismen har nådd sitt mål eller gått for langt.) Det ville mangle mat på bordet hvis konene ble frigjorde seg fra sin sfære og dærmed "stjal" mennenes plass og kvinner ville ikke lenger være avhengige av en ektemann for å overleve.

Photobucket
"A Suffragette's Home" - der mannen kommer hjem til en svinesti med gråtende barn.

Sorgene ble tatt på forskudd. Det ikke snakk om noen totalfrigjøring for arbeiderkvinnene og i realiteten knapt noen frigjøring i det hele tatt, for de var frie kun i teorien. I realiteten var de utsatt for en dobbelt undertrykkelse: de fikk dårligere betalt enn mannlige arbeidere og gifte arbeiderkvinner måtte i likhet med sine borgerskapssøstre holde styr på husholdningen. Det vil si at de arbeidet både utenfor og i hjemmet, men fikk knapt noen annerkjennelse for noen av delene. Den eneste sikre vei til annerkjennelse for en kvinne på 1800-tallet var å bli en mor. Når man hadde giftet seg og født et barn hadde man nådd sitt mål i livet, hvilket betød at de ugifte arbeiderkvinnene kjempet en håpløs kamp for å bli respektert.

Det var disse idealene sufragettene og The New Woman utfordret. Det vanskelig å understreke hvor radikale de var: de utfordret ikke bare sin egen tids ideal, men de satte seg i tillegg opp mot "originalidealet" skapt på 1700-tallet som gikk ut på menn var sjenket intelligens mens kvinner bare var følsomme - slik den franske opplysningsfilosofen Rousseau hevdet i sin oppdragelsesromanen "Émile." Hvis dette forøvrig høres kvalmende kjent ut så har du sannsynligvis ikke lest Rousseau, men bare sett en amerikansk komedie i det siste.

Sufragettene kjempet altså mot 1700-talls fordommer slik vi i dag må hamle opp med deres samtidsfordommer fra viktoriatiden. Ja, vi er kommet langt siden 1790 eller 1830 og til og med 1789, men i og med at våre samtidsfordommer er skapt av 1800-tallssynspunkter har tiden til en viss grad stått stille. John Tosh argumenterer til og med for at grunnen til at vi i dag har skapt oss et bilde av viktoriatiden som så fjern, underlegen og stiv er fordi vi selv er så viktorianske at vi bare kaster blår i øynene på oss selv - og 1990-tallet som bragte med seg "girl power" og chick flicks, der man tok mye for gitt og surfet på 70-tallsfeminismen, ligner jo faktisk til forveksling på 1920 og 1930-tallet som surfet på sufragettefeminismen.



Så takk sufragetter, for at dere satte hardt mot hardt, brukte handlinger istedet for ord, sultstreiket og ble tvangsforet i fengselet. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke ta rettighetene mine for gitt.

Men jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg liker å være viktoriansk ennå.

Ingen beundrere

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits