Ankle deep, he waded through the bluebells

[Sett på To Build a Home (instrumental) av The Cinematic Orchestra mens du ser på bildene, for å få mest mulig ut av denne posten, og se for deg at du også befinner deg blandt knehøye blomster.]

Jeg har som de fleste andre, en liste over ting jeg må gjøre før jeg dør. Siden jeg synes det er for deprimerende å faktisk skrive ned disse tingene i nummerert rekkefølge (jeg hater å nummerere; jeg elsker lister, men vet aldri hva jeg skal sette øverst og nederst), har jeg istedet laget meg en mental liste. Høyt opp på denne opplevelseslisten, kanskje til og med øverst, står det å bokstavelig talt følge i fotsporene til karakteren Leonard Bast, fra E.M Forsters Howard's End (1910). I Merchant/Ivory filmatiseringen av romanen finnes det to scener der han ønsker seg vekk fra sin nitriste arbeidsklassevirkelighet og inspirert av boken han leser dagdrømmer om å vandre gjennom en eng av blåklokker.

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket

På et tidspunkt realiserer han fantasien og går til fots ut av London for å se soloppgangen og i likhet med hovedpersonen i boken han leser går han hele natten. Virkeligheten lever imidlertid ikke opp til drømmen eller romanen, for som han forteller Helena Bonham-Carters karakter - han hadde ikke ikke regnet med, at når solen endelig stod opp, at han ville være sliten og utsultet etter å ha trasket en hel natt.



Jeg var i ferd med å forelske meg i det engelske og ekstremt romantiske fenomenet blåklokkengen er, en stund før jeg så filmatiseringen, og etter en time og førti minutter med Merchant/Ivory magi, blåklokker, Helena Bonham-Carter & Emma Thompson som søsken, Edwardiansk hattemote og bartekjekkaser var forelskelsen selvsagt beveget seg inn i det maniske, hodestupse stadiet.


[Bildene er linket til kildene sine]

Som om ikke en Samuel West i 1900-tallsklær bevæpnet med flosshatten til å skyve tilside løvverk var nok, så jeg endelig Bright Star her om dagen: et kostymedrama som handler om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats (og som forøvrig er et poetisk mesterverk av en film), der Fanny på et tidspunkt befinner seg i en eng av blåklokker mens hun leser et brev fra Keats. Ja, var jeg ikke gal av forelskelse før er jeg det definitivt nå.

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket

Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn å tilbringe en skumring og en soloppgang i en eng av blåklokker (bortsett fra å motta skriftlige kjærlighetserklæringer fra Keats selvfølgelig) - denne opplevelsen er herved numerert som nummer én på listen min.

Photobucket Photobucket

Nå venter jeg bare på litt dagslys så jeg kan gå meg en tur.

Stikkord:

Én billet doux

Aurora

25.aug.2010 kl.10:09

Underbar post Aleksandra! Det är skönt att veta att det finns fler hopplösa romantiker där ute än jag! ;) Och bilderna är så vackra!

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits