Do you spell that with multiple exclamation marks, sir?

Noen lærere prenter seg inn i hukommelsen for alltid: jeg husker spesielt min første lærer Synne, en krølltopp som forklarte mattestykker med et krokodillekosedyr og besvimte av blod (derfor var det en minneverdig opplevelse den gangen hun stiftet seg selv i fingeren.) Jeg husker også hjelpelærerinnen Astrid som påstod at jeg elsket å være forsanger og likte henne best av alle i lærerstaben, selv om jeg hatet begge deler. Så var det tynne Beate med det sorte silkehåret som alle jentente hang i buksebeinet på og alle guttene respekterte. Hele klassen fikk hjertesorg da hun sluttet og jeg tok tusenvis av bilder med mitt nye canonkamera som jeg alltid hadde i lommen. Så fikk vi Kristin som så veldig nordisk ut og hadde en rar latter; hun oppmuntret skrivingen min og jeg svarte med å være en skoleflink pike. På ungdomsskolen møtte jeg på mange snodige lærerpersoner, noen dyktige slik som den herlig sarkastiske Carl Gustav og hønemor Mari, og noen mindre dyktige som den fordommsfulle Bernt og den ekstremt tafatte rådgiveren vår. Fra denne tiden er det fransk og engelskæreren min Sigrid som skiller seg ut. Hun var rutinert, streng og intellektuell, med isblå øyne og Petronella Barker-utseende (tenk Hedda Gabler.) Hun fortalte historier fra da hun bodde i Frankrike, kunne snakke både dannet Britisk og cockney og jeg benyttet hver anleding jeg hadde til å snakke om Les Misérables eller 1789 revolusjonen for jeg hadde aldri møtt noen andre som kunne uttale Robespierre, Saint-Just eller Marie Olympe de Gouges navn riktig og atpåtil visste hvem de var! Jeg var selvfølgelig dødsforelsket uten å vite det og ble veldig glad da lillesøsteren min her forleden fortalte at hun har slutten som lærer, utgitt en historiebok og giftet seg med en franskmann. Jeg er overbevist om at hun er det feministske kjærlighetsbarnet til Mary Wollstonecraft og Simone de Beauvoir.

Vidregående er ennå litt for friskt i minnet til at jeg kan uttale meg om hvilke av lærerene som har satt spor i meg, men jeg tipper det er både dramalærerene som hadde kjent hverandre siden teaterhøyskolen, den surrete engelsklæreren, den intellektuelle norsklæreren, den konstant syklende og entusiastiske historielæreren (en gang kom han for sent til timen fordi han hadde mistet lommeboken sin og måtte sykle rundt for å lete etter den), og den urgamle lesbefeministen som var dirigent for koret.

Det jeg skulle frem til før jeg begynte med alle disse digresjonene, var at min nye yndligsforeleser er italieneren som underviser om 1848 revolusjonene og som sier "eh?" i slutten av hver setning.

Han har et utseende som jeg har oppdaget er karakteristisk for yngre intellektuelle (25-35): utstikkende øyne, pastellfarget skjorte, mørkerød/sort/grå dressjakke i velour eller cordfløyel som gjerne er slitt på albuene og semi-formelle lærsko, gjerne med frynser eller i en farge som ikke matcher resten av antrekket. De går alltid med dressaktige bukser og aldri med jeans (HALLELUJAH!)  Det mest spektakulære er håret - jeg observerte også denne frisyren hos sveitseren jeg hadde i Intellectual History i fjor; der håret er gredd, eller snarer faller naturlig bakover pannen, men så ser ut til å benekte tyngdekraften ved å stritte rett opp uten hjelp fra hårprodukter. Er det genetisk eller går de alle til samme marxist-frisør for å få "revolusjonær i London-eksil"-looken?

Jeg er overbevist om at denne foreleseren er en reinkarnasjon av Guiseppe Mazzini, eller hvertfall en tillhenger av ham. Hver gang han nevnes under forelseningen eller seminaret lyser han opp og prater lystig i vei om denne attenhundretalls revolusjonæren. Det er nettopp denne lystigheten, eller snarer manien, som gjør tirsdagene så lange. Det har ingenting med kjedsomhet å gjøre, men det kommer av at han er litt for mye å fordøye, litt for tidlig på dagen og for tidlig i uken. Når jeg kommer trøtt, med halvfett bustete hår og konstant staver feil i notatene mine sammtidig som jeg forsøker å følge med på ordstrømmen som velter ut av det nybarberte annsiktet blir det rett og slett en for stor påkjenning når han plutselig roper ut for å understreke poenget sitt. Jeg kan sitte dypt i egne revolusjonstanker og gruble over designet på flagget jeg skal bruke når revolusjonen endelig når meg, eller jeg den, i det han krysser rommet med tre voldsomme kyllingaktige skritt og roper "and then the workers decided to BUILD BARRICADES!" eller "so Prince Albert WAGED WAR ON AUSTRIA!" eller "in the wake of the King's abdication, the bourgeoisie CREATED A PROVISIONAL GOVERNMENT!"

Jeg er også overbevist om at han egentlig er en intellektuell revolusjonær som er tvunget til å gå i eksil av det diktatoriske italienske styret og at han nå underviser om revolusjonen i håp om å samle en hær av unge, idealistiske studenter som vil gjennoppta 1848 revolusjonen og gjennomføre den skikkelig denne gangen, uten overklassen og på vegne av folket.

La meg omformulere Mazzini og utbryte: D'Italia e popolo!

Men det kan bli et problem fordi han er så klønete: i dag snublet han bakover i en pult. Han får bare overlate barikadebyggingen til noen andre.

2 kommentarer

Christine - Littlemozart

02.nov.2010 kl.12:59

Hahaha, jeg liker slutten..

Hahah, jeg har nok en del yndlingslærere selv... hvis man kan kalle det det. Eller kanskje de jeg misliker minst? Han italienske karen, virket hyggelig. Har du hatt han lenge?

Jeg er forresten hjemme fra skolen, pågrunn av munnen min.

Caroline

02.nov.2010 kl.20:09

Ahahahah, han virker awesome!

Awwww, Sigrid <3 Det er dumt at jeg bare hadde henne i noe sånt som tre timer :(

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits