On vous adore (et moi aussi!)

Jeg har denne nagende skyldfølelsen. Hver gang et Chopin stykke dukker opp mens jeg hører på ipoden min kniper det slik i hjertet - jeg hører jo aldri på ham lenger. Også tenker jeg på den tiden for et par år siden da jeg ikke gjorde annet enn å lytte til musikken hans og cross-dresse som George Sand og lengte meg til 1830-tallets Paris. Så leste jeg Sands memoarer og tenkte at hun hadde skrevet dem bare til meg, at de var brev eller enda bedre, at hun satt det rett ovenfor meg på t-banen, i gangen på Nissen, i slottsparken, under Wergeland-statuen i spikersuppa, på Akershus festning, på sengekanten  - at hun satt der, her og nå, eller snarere at jeg satt hos henne for lenge siden og hun snakket til meg.

Jeg lånte "Hun og Han" på biblioteket og oppdaget til min store lykke at noen hadde skriblet en hilsen til Sand på første side. Så skriblet jeg ned en jeg også - on vous adore, som hun i sin tid hadde skrevet til Chopin.

Så kom livet i veien med universitetsplaner og lesing og lite tid til romantikken. Det ble veldig mye opplysningstid bare, fornuft og kunnskap og prioritering. Til London bar ferden, Frankrike fikk vente, og nå vet jeg ikke om jeg vil dit i det hele tatt, kanskje liker jeg meg for godt i England. Nå tør jeg ikke å gjennopta kontakten med Sand og Chopin, for de er sikkert sinte fordi jeg har glemt dem, eller enda værre - de har ikke tid til meg lenger. Jeg vil ikke vende tilbake og oppdage at jeg ikke fengsles like mye av dem lenger, si, nei første gangen var best, nå er jeg gått lei.

Alt kom tilbake da jeg tilfeldigvis kom over en reprise av BBC dokumentaren "Chopin: The Women Behind The Music." Chopin, Sand, de polske kjærestene, Jenny Lind. Åh.

Også klarer jeg ikke bestemme meg for om røskingen i hjerteroten kommer av at det er nettopp dette romantikken gjør med deg, at det er hensikten til attenhundretalls forfatterene og komponistene, eller om det kommer av skyldfølelsen min.

Jeg blir så revet med av Viktoriatiden og attenhundretallspolitikk og vittigheter fra parykkmennesker i før-revolusjons salonger at jeg glemmer helt å krølle håret i tinningene, lukte på blomster og sukke dypt og lengselsfullt. Også er det hele denne greia med signatur-look som plager meg. Hva er det meningen jeg skal gå for? Oppsatt hår og skjønnhetsflekk, eller ville krøller og blomster?

George, jeg tenker på deg nesten hver dag, selv om det ikke virker sånn. Frédéric, jeg hører på deg nå og ikke glem at du fikk et dusin roser da jeg besøkte graven din i 2007.

Jeg savner dere, gamle bestevenner. Kom tilbake er dere snille.

PhotobucketPhotobucket

Ingen beundrere

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits