On vous adore (et moi aussi!)

Jeg har denne nagende skyldflelsen. Hver gang et Chopin stykke dukker opp mens jeg hrer p ipoden min kniper det slik i hjertet - jeg hrer jo aldri p ham lenger. Ogs tenker jeg p den tiden for et par r siden da jeg ikke gjorde annet enn lytte til musikken hans og cross-dresse som George Sand og lengte meg til 1830-tallets Paris. S leste jeg Sands memoarer og tenkte at hun hadde skrevet dem bare til meg, at de var brev eller enda bedre, at hun satt det rett ovenfor meg p t-banen, i gangen p Nissen, i slottsparken, under Wergeland-statuen i spikersuppa, p Akershus festning, p sengekanten - at hun satt der, her og n, eller snarere at jeg satt hos henne for lenge siden og hun snakket til meg.

Jeg lnte "Hun og Han" p biblioteket og oppdaget til min store lykke at noen hadde skriblet en hilsen til Sand p frste side. S skriblet jeg ned en jeg ogs - on vous adore, som hun i sin tid hadde skrevet til Chopin.

S kom livet i veien med universitetsplaner og lesing og lite tid til romantikken. Det ble veldig mye opplysningstid bare, fornuft og kunnskap og prioritering. Til London bar ferden, Frankrike fikk vente, og n vet jeg ikke om jeg vil dit i det hele tatt, kanskje liker jeg meg for godt i England. N tr jeg ikke gjennopta kontakten med Sand og Chopin, for de er sikkert sinte fordi jeg har glemt dem, eller enda vrre - de har ikke tid til meg lenger. Jeg vil ikke vende tilbake og oppdage at jeg ikke fengsles like mye av dem lenger, si, nei frste gangen var best, n er jeg gtt lei.

Alt kom tilbake da jeg tilfeldigvis kom over en reprise av BBC dokumentaren "Chopin: The Women Behind The Music." Chopin, Sand, de polske kjrestene, Jenny Lind. h.

Ogs klarer jeg ikke bestemme meg for om rskingen i hjerteroten kommer av at det er nettopp dette romantikken gjr med deg, at det er hensikten til attenhundretalls forfatterene og komponistene, eller om det kommer av skyldflelsen min.

Jeg blir s revet med av Viktoriatiden og attenhundretallspolitikk og vittigheter fra parykkmennesker i fr-revolusjons salonger at jeg glemmer helt krlle hret i tinningene, lukte p blomster og sukke dypt og lengselsfullt. Ogs er det hele denne greia med signatur-look som plager meg. Hva er det meningen jeg skal g for? Oppsatt hr og skjnnhetsflekk, eller ville krller og blomster?

George, jeg tenker p deg nesten hver dag, selv om det ikke virker snn. Frdric, jeg hrer p deg n og ikke glem at du fikk et dusin roser da jeg beskte graven din i 2007.

Jeg savner dere, gamle bestevenner. Kom tilbake er dere snille.

PhotobucketPhotobucket

Ingen beundrere

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - F din egen blogg, helt gratis.
hits