Gratulerer med 235 årsdagen!

I dag er det 235 år siden Jane Austen ble født, i løpet av en av de hardeste vinterene i manns minne. Jeg markerer denne dagen stille og fredelig, men ytterst takknemelig, for det er få romaner som har gitt meg så mange timer god lesning som Janes. Men istedet for en detaljert biografi for å markere denne dag, tenker jeg å komme med et aldri så lite forsvar av romaner.

"But you never read novels, I dare say?"

"Why not?"

"Because they are not clever enough for you. Gentlemen read better books."

"The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid."

Photobucket

Som forfatter trer hun inn i "sensibility"-tradisjonen, men istedet for å forsøke seg på utdanningstrakter som Mary Wollstonecraft og Maria Edgeworth, eller gotiskfantastiske romanser som Ann Radcliffe, beholder hun begge bena plantet i den sosialøkonomiske Engelske virkeligheten. Romanene hennes er ikke håndbøker som Edgeworth's Letters for Literary Ladies, som ønsker å sette en standard og å håndheve borgerskapets regelverk, men snarere studier av virkeligheten som presenterer gjenkjennelige karakterer og situasjoner man kan forme seg inntrykk av og dømme på egenhånd.

Mange er gangene jeg har kommet over mennesker, da spesielt jenter, som har lest Jane Austen og overlykkelig med en sukkersøt stemme som går i fistel, skreket seg hese over å ha funnet en likesinnet. Lenge leve tradisjonelle kjønnsroller, kjærlighet, jentete-jenter, mote, ekteskap og religion - alle disse dobbeltmoralistiske tradisjonene vi har elsket og æret siden viktoriatiden. Det er i slike øyeblikk det går opp for meg nettopp hvor gode romanene hennes er: jeg kan jo ikke fatte at jeg har lest samme bok som disse konvensjonelle jentete-jentene! Vi har tilsynelatende det, men vi har oppfattet og trukket slutninger uavgengige av hverandre. Der de ser romansene som målet ser jeg en forfatterinne som forble ugift, og der de sukker over Charlotte Lucas' oppførsel finner jeg at jeg foretrekker hennes skjebne overfor mange av de andre (anti-)heltinnene. Romanene hennes er altså ikke absolutte oppførselsmanualer - de leses og dømmes forskjellig. (Selv om jeg selvfølgelig hevder jeg er den eneste som leser dem riktig!)

Men, nok digresjoner og tilbake til poenget: jeg vil snakke aldri så lite om Jane Austens forsvar av litteratur, og da gotiske romanser spesielt, i Northanger Abbey som også er min yndlingsroman.

Photobucket

Vi blir på første side introdusert for romanens heltinne, Catherine Morland, som beskrives som ufeminin, barsk, guttete og temmelig stygg. Hun er ikke en typisk heltinne for hun er aktiv og frisk og slettes ikke syk og melankolsk slik som Radcliffes heltinner. (Som en aktiv heltinne fjerner Catherine seg fra den maskuline tradisjonen - Cervantes-tradisjonen der heltene, i likhet med Don Quixote, drømmer seg et ideelt liv istedet for å leve det. Som kvinnelig forfatter har Austen få kolleger av samme kjønn og støtte seg på og lager derfor like godt en egen tradisjon.) Men tilbake til vår heltinne: da andre småpiker lekte med dukker foretrakk hun ballspill og hun leste aldri bøker. Da hun fyller femten har hun imidlertid begynt å lese og lærer via populære, sentimentale romaner hvordan hun skal oppføre seg og bli en ordentlig heltinne: hun utsettes for det konvensjonelle bildet på femininitet. For å bli en ordentlig romanheltinne trenger hun imidlertid en helt, og det finnes det ikke mange av i nabolaget. Derfor inviteres hun av ekteparet Allen til å tilbringe tid med dem i Bath - datidens hollywood, hvor alle kjendisene dro på ferie, eller for å bosette seg: Lord Nelson og Lady Hamilton, William Wilberforce og Jane Austen selv.

Photobucket

Det første Catherine foretar seg i Bath er å dra på ball der hun møter romanens helt, Mr. Henry Tilney. Han er forøverig like mye av en anti-helt som hun er en anti-heltinne, for han introduseres for henne via ballets master of ceremonies: på en konvensjonell måte altså, noe ganske annet enn en gotisk romantisk helt som kommer stormende gjennom regneværet med hevet klinge for å forsvare den kidnappede heltinnens ære. Mr. Tilney er videre mer en heltinne enn en helt, for slik Catherine er maskulin, er han feminin. Han leser romaner, også gotiskfantastiske og sentimentale (bøker som populært var regnet som kvinneliteratur) og ikke minst - han forstår seg på kjoler. Videre er han totalt dominert av sin strenge far, General Tilney, som blir veldig begeistret for Catherine da han misforstår situasjonen og tror hun er rik.

Generalen mener en naiv, uskyldig, rik, ung pike er den perfekte hustru (og den perfekte heltinne), for hans sønn og strekker seg til det ytterste for å spleise dem. Her gjør Austen narr av gotiskfantastiske romaner ved å la den dominerende skurken og den søte heltinnen kjempe for samme sak: begge vil se Catherine gift med Henry. Midt oppe i dette forholder Henry seg passiv og skjønner ikke hva som foregår. Catherine, som har lest et par gotiske romanser for mye, aner forøvig at noe er galt og avslører den griske og strenge Generalen for hvem han virkelig er. Trass i at romanene har satt mange romantiske griller i hodet hennes, har de også lært henne en grunnleggende sannet - at det i litteraturen like mye som i hverdagen finnes mektige, innflytelsesrike menn som dominerer svake, naive kvinner. Her forsvarer Austen romankunsten: den utrykker slettes ikke uintelligente ungpikeromanser, den beviser tvert i mot hvor mye litteratur og virkelighet har til felles.

Photobucket

Northanger Abbey er er roman, som i motsetning til gotiske romanser, ikke lover noe, men som alikevel gir deg mer enn forventet. Det er ikke en eventyroman, men heltene og skurkene er minst like imponerende selv om de er hverdagslivets helter og skurker - kanskje er det nettop dette som gjør dem så provoserende og ekte, fra den ondskapsfulle generalen til det vulgære søskenparet Thorpe.

Det som slår meg sterkest ved Northanger Abbey er den usedvanlig krasse ironien: det er en roman om det å lese og skrive romaner, som hyller literaturen sammtidig som den nådeløst latterligjør den. Den er i det hele tatt en veldig moderne roman, som i aller høyeste grad er klar over at den selv er fiksjon. Karakterene diskuterer til stadighet litteratur og historie, og Mr. Tilney utvikler seg etterhvert til en ekstra fortellerstemme. Jane Austen og metafiksjon, med morsomme og sarkastiske digresjoner - blir det bedre?

Til slutt vil jeg presentere mitt yndligsutdrag:

Photobucket

The Tilneys were soon engaged in another [topic] on which she had nothing to say. They were viewing the country with the eyes of persons accustomed to drawing, and decided on its capability of being formed into pictures, with all the eagerness of real taste. Here Catherine was quite lost. She knew nothing of drawing, nothing of taste: and she listened to them with an attention which brought her little profit, for they talked in phrases which conveyed scarcely any idea to her. The little which she could understand, however, appeared to contradict the very few notions she had entertained on the matter before. It seemed as if a good view were no longer to be taken from the top of an high hill, and that a clear blue sky was no longer a proof of a fine day. She was heartily ashamed of her ignorance. A misplaced shame. Where people wish to attach, they should always be ignorant. To come with a well-informed mind is to come with an inability of administering to the vanity of others, which a sensible person would always wish to avoid. A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can. [...]

In the present instance, she confessed and lamented her want of knowledge, declared that she would give anything in the world to be able to draw; and a lecture on the picturesque immediately followed, in which his instructions were so clear that she soon began to see beauty in everything admired by him, and her attention was so earnest that he became perfectly satisfied of her having a great deal of natural taste. He talked of foregrounds, distances, and second distances, side-screens and perspectives, lights and shades; and Catherine was so hopeful a scholar that when they gained the top of Beechen Cliff, she voluntarily rejected the whole city of Bath as unworthy to make part of a landscape. Delighted with her progress, and fearful of wearying her with too much wisdom at once, Henry suffered the subject to decline, and by an easy transition from a piece of rocky fragment and the withered oak which he had placed near its summit, to oaks in general, to forests, the enclosure of them, waste lands, crown lands and government, he shortly found himself arrived at politics; and from politics, it was an easy step to silence.

~~~

For videre lesning, se (og linkene nederst i posten):
Baby Jane Austen's First Two Years

Stikkord:

Én billet doux

Johanne

17.des.2010 kl.02:09

NØRD.

Etterlat deg en billet doux

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits