1700-tallet

Valentinskort anno 1790

My dear the Heart which you behold,
Will break when you the same unfold,
Even so my heart with lovesick pain,
Sure wounded is and breaks in twain.

"Two Privateers attacking a Man of War" av Carington Bowles, c. 1782-1784

Two Privateers attacking a Man of War Published by Carington Bowles, c. 1782-1784

Tittelen gir meg alltid latterkrampe.

They seek him here, they seek him there

Bare en liten video for underbygge det allerede vanntette argumentet i forrige post:

Skinnyjeans vs. knebukser

Det er f ting jeg finner s avskyelig som skinnyjeans. Det vi si, jeg hater jentehofter og guttelegger i den typen bukser, eller heller mangelen p hofter og legger. Jeg akter ikke poste bilder av hipsterbukser, for de aller fleste vet desverre hvordan disse ser ut. Dersom du trenger en smertefull pminnelse, kan du klikke her.

Oppildnet av mitt hat for skinnyjeans, spesielt p menn, vil jeg gjerne f oppfordre dere alle til omfavne en smakfull stil - den nyklassisistiske, selvsagt. Her er tre gode stilikoner:

Nummer n: Sir Brooke Boothby, poet og fasjonabel herremann som her pauser i sin lesning av Rousseau for posere for Joseph Wright. Han vet virkelig hvordan at fremheve velskapte ben:




Nummer to: Johann Wolfgang von Goethe vet hvordan at kle seg fasjonabelt, selv p ferie. Et riktig mannebein, if you'll pardon the pun.




Nummer tre: Mr Bingley - trodde du virkelig Jane giftet seg for pengene?

Photobucket

Neoclassicism is the new black

Noen ganger nr jeg fr ye p en srdeles velkledd person fler jeg meg med ett opplftet og full av lyst til forandre meg til det bedre - det vil si utseendemessing. Noen ganger er det en hipsterjente p tuben med knallrd leppestift, andre ganger er det en historisk kostymeblogger med en overddig hrfrisyre eller intrikate viktorianske fletter. I dag fikk jeg denne flelsen da jeg fant dette maleriet p flickr:

Det er hva jeg kaller stil! Til slutt, her er et nrbilde av beltespennen:

God jul!

I'm a little teapot, short and stout

Selv om juleferien min begynte p fredag leser jeg fremdeles pensum. Det vil si, dette er et semi-frivillig forsk p komme meg foran skjema slik at jeg ikke behver nilese morgen og kveld nr jeg returnerer til England i januar. Da flyet mitt var forsinket p fredag (men jeg klager ikke, jeg slapp akkurat unna sn og Gatwick-helvete og sitter n bekvemt i barndomshjemmet istedet for halvsove p gulvet i ankomsthallen og drikke Marks & Spencer vin av pappkrus slik min bedre halvdel mtte), leste jeg ut miniromanen Castle Rackrent av Maria Edgeworth.

PhotobucketPhotobucket

Romanen fortelles av den lojale og erkeirske Thady Quirk, som har forvaltet den storslagne eiendommen til Rackrent familien gjennom flere generasjoner. Han skildrer den gjestfrie Sir Patrick, den smlige Lady Rackrent, gambleren Sir Kit og hans stumme jdinne og den dumsnille Sir Condy. Historien kommer raskt frem til poenget; skildringen av en familie uten talent for husholdning og rasjonalitet (en familie hvis tendenser minner deprimerende mye om Edgeworths egen), og m leses sammen med gloselisten Maria Edgeworth har lagt til, for forst irske utrykk og skikker.

Et par av disse skikkene er blitt favoritter hos meg og jeg vil gjerne, nr den tid kommer, ha en vake i samsvar med den tradisjonelle irske, preget av flerstemt klagesang og overflod av mat og vin. Min ypperste favoritt er imidlertid skikken drikke te midt p natten etter et selskap.

Det var imidlertid bare de velstende som kunne unne seg en nattlig tekopp. De fattigere hadde ikke budsjett til luksusvaren og hadde de hatt rd hadde de uansett ikke hatt melk til, for melken var forebeholdt kyrene eller til tjerne smr av.

Men for komme tilbake til mitt poeng, dette er Edgeworths beskrivelse av fenomenet "A raking pot of tea":

TSR-521

?We should observe, this custom has long since been banished from the higher orders of Irish gentry. The mysteries of a raking pot of tea, like those of the Bona Dea, are supposed to be sacred to females; but now and then it has happened, that some of the male species, who were either more audacious, or more highly favoured than the rest of their sex, have been admitted by stealth to these orgies. The time when the festive ceremony begins varies according to circumstances, but it is never earlier than twelve o'clock at night; the joys of a raking pot of tea depending on its being made in secret, and at an unseasonable hour. After a ball, when the more discreet part of the company has departed to rest, a few chosen female spirits, who have footed it till they can foot it no longer, and till the sleepy notes expire under the slurring hand of the musician, retire to a bedchamber, call the favourite maid, who alone is admitted, bid her put down the kettle, lock the door, and amidst as much giggling and scrambling as possible, they get round a tea-table, on which all manner of things are huddled together. Then begin mutual railleries and mutual confidences amongst the young ladies, and the faint scream and the loud laugh is heard, and the romping for letters and pocket-books begins, and gentlemen are called by their surnames, or by the general name of fellows! pleasant fellows! charming fellows! odious fellows! abominable fellows! and then all prudish decorums are forgotten, and then we might be convinced how much the satirical poet was mistaken when he said,

"There is no woman where there's no reserve."

The merit of the original idea of a raking pot of tea evidently belongs to the washerwoman and the laundry-maid. But why should not we have Low life above stairs as well as High life below stairs?


Photobucket

"A Lady Taking Tea" av Jean-Baptiste-Simon Chardin, 1735.

Tedrikking i Irland mot slutten av 1700-tallet ndde etterhvert en medisinsk status og p 1820-tallet var te i flge historikeren Jacinta Prudy "the general panacea of the Dublin poor." William Caerlton derimot, advarte i Tales and Stories of the Irish Peasantry, mot tedrikking som en "social evil" (et begrep man ogs brukte om fattigdom og prostitusjon i viktoriatiden.) Jeg fant foresten Caerltons novellesamling p nettet og koser meg slik med historien om "Barney Brady's Goose or Mysterious Doings at Slathbeg" at jeg tipper det kommer en ny post om te ganske s snart.

Men n er det te-tid, synes jeg.

~~~

Videre lesning:
Kort biografi om Maria Edgeworth (The Jane Austen Centre)
The Edgeworth Website

Til slutt kom jeg over en snodig sitering av Maria Edgeworth, her. Det snodige er da ikke sitatet i seg selv, men bildet man har valgt illustrere det med...

At Home With The Georgians

"My TV series At Home with the Georgians focuses unashamedly on design and dcor, characters and choices, men and women. It may not be to the taste of Michael Gove's history czars, but my sympathies were ever with the czarina and the serfs."

Photobucket

Den 2. desember begynner en ny historisk dokumentarserie p BBC Two om hverdagsliv og interir p 1700-tallet og det er undvendig understreke at jeg gleder meg like mye til den andre som jeg gleder meg til den tjuefjerde. Jeg gleder meg da ogs spesielt fordi historikeren som har skrevet programmet, Amanda Vickery, er en av mine professorer neste semester. Serien er basert p hennes nyeste bok Behind Closed Doors: At Home in Georgian England og hun underviser om hverdagsliv mellom 1660-1850. (Jeg hper selvflgelig vi skal beske noen herskapshus i lpet av vren.)



Nr jeg frst har fanget oppmerksomheten deres m jeg nesten anbefale dere lese Vickerys forsvar av sosialhistorie: "Home truths: Amanda Vickery on why David Starkey is wrong about women?s history."

"Are the struggles of family life less important than the history of parliament? [...] Peer behind closed doors and you find men's hopes as much as women's management. Only upon marriage and householding did a boy become a man, enjoying a huge injection of prestige and privileges. One should not need to say that a subject concerns men in order to assert its importance, but blokes are deluding themselves if they reckon the history of domesticity has nothing to do with them."

Men, hvis du befinner deg ett eller annet sted i England om tre dager: skru p tv'en! Det skal garantert jeg.

Unskyld meg et yeblikk, jeg skal bare pundre nesen; det vil si hret, heise toppseilet og avfyre en bredside

Det er mange grunner til at jeg gjerne skulle ha levd p 1700-tallet: den franske revolusjon, skapelsen av det moderne samfunn, musikken (muligheter til feste med Mozart!!!), fantastisk mote, rokokkombler og lysthager for nevne noen. P den annen side er jeg glad jeg slipper nedturene som Ancien Rgime, kvinneundertrykkelsen, drlig personlig hygiene og hest og vogn som framkomstmiddel (jeg blir kvalm nok av bil og buss s jeg tr ikke tenke p hva som ville skjedd dersom jeg humpet rundt p skogsveier og brostein.) Noe av det jeg er mest glad for slippe er sminke, i og med at jeg kun sminker yne og munn til spesielle anledninger og protesterer villt og hylytt mot all form for foundation, pudder og brunkrem.

Photobucket

Jeg tror imidlertid at selv de mest sminkeglade ville ha flt ambivalens konfrontert med det attende rhundrets sminkemote:

Photobucket
"Six Stages of Mending a Face" (1792) av Thomas Rowlandson, via Joyful Molly.

Karikaturer er jo alltid ekstreme, men i sminkens tilfelle er det ikke s langt mellom karikatur og virkelighet. Hvis Rowlandson ikke har avskrekket deg kan du jo alltids ta en tur over til Ageless Artifice som selger historisk sminke og s ta en titt p resultatet av produktene her: "Isis Wardeobe: The 18th Century me", eller underske nrmere hva hverdagssminken var ved titte p denne bloggposten.

Intet look er perfekt uten en parykk, men siden de frreste vil se ordinre eller mainstream ut; siden ingen vil mte opp p skoleball i samme kjole som alle de andre jentene eller bli tatt i handle p H&M utelukkende antrukket i H&M-plagg (noe jeg forsvidt gjr ganske ofte), kan en jo alltids flge dette eksempelet og istedenfor montere elskerens krigsskip gre kjrestens moped eller russebuss inn i frisyren:

Photobucket




[Bildene er linket til kilden]

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - F din egen blogg, helt gratis.
hits