1800-tallet

"I do believe we're disapproved of."


[Klikk for kilde]

Jeg hadde helt glemt hvor godt jeg liker The Forsyte Saga, en familiesaga på linje med Downton Abbey, men utrolig mye bedre. Første gang jeg så 2002 miniserien var jeg 12 år gammel og scenene som fanget opperksomheten min var 1800-talls prevensjon, Ruper Graves med skjegg og bart og Chopin som soundtrack. Det er så deilig å se den igjen for å så legge merke til hvordan moten og karakterene forandrer seg, å se hvordan karakterer slik som June, som var sta men velloppdragen i viktoriatiden blomstre opp gjennom 1900-1920-tallet og bli suffragette, klippe håret, åpne galleri og kjøpe motorsykkel. Det er alt for få gode kvinnelige karakterer både i bøker og på scenen, og derfor er Forsyte-kvinnene med alle sine meninger og skavanker så altfor velkommen. Forsytene er langt fra ufeilbarlige, selv om noen er vakre er de ikke idioter, selv om noen er idioter er de ikke onde, selv om de er onde blir man tvunget til å sympatisere med dem fra tid til annen. Høydepunktet i 2002 filmatiseringen er for meg når Amanda Roots' karakter (Freddy) tvinger Gina McKee (Irene) til å valse med henne. Den viktorianske overklasse er i harnisk, mens Freddys ektemann Monty ser ut til å sette pris på litt girl-on-girl action i attenhundretallstil.

Gratulerer med 204 årsdagen!

I dag er det kjekkens bursdag, og med kjekken mener jeg selvfølgelig Sankt Sebastian, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, eller Johan Welhaven som han kalte seg selv. Han var uredd og sakrastisk, ingen over, ingen ved siden og det er ingenting å bry seg om at graven hans ikke står på kjendisoversikten til Vår Frelsers gravlund, når det henger en daguerrotype av ham hjemme hos Grieg på Trollhaugen. (Fotografi var ikke tillatt så jeg kan ikke bevise dette, dere for bare ta mitt ord for det eller selv reise på pilgrimsreise til Bergen, noe som forøvrig anbefales.)



I ifjor blogget jeg en av mine yndlingsanekdoter, i år siterer jeg et brev fra Camilla Collett til sin lillebror Oscar, datert den 18 april 1838, der hun beskriver Welhavens tilstedeværelse på et ball i Christiania:

"[...] Om han ikke straaler, saa skraaler han i det mindste ligesaa stærkt som før. Det er mærkeligt, hvor denne Person, der spilte en Rolle baade i den ydre og indre Verden, har overlevet sig selv. Han har tabt mange af sine Tilhængere, og de som taale ham endnu, gjøre det af Frygt, thi hans Vid er artet ud i saadan almindelig Skjælde- og Dadlesyge; han seer ogsaa ud som den personificerede Galde. En Dame sagde om ham: "Han er fra en ung Apollon, bleven til en gammel Faun", og dette er meget betegnende naar man tænker sig hans første Optræden, hvor skjøn han da var. Han var en Person der kunde være farlig nok for et stakkels uforberedet Pigehjerte, naar han saaledes med et dukkede op som en straalende Stjerne paa Virkelighedens graae Himmel, et sandt Ideal af en Romanhelt, som man i sine dristigste 18 aarige Drømme nogensinde kan skabe sig. Ja han var farlig!"

For er det noe Welhaven virkelig fremstår som, så er det "et sandt ideal af en romanhelt" - Schillerinspirert, vannvittig kjekk og uten vinterfrakk skrev han den norske literaturhistoriens beste poesi, trosset opinionen og ledet Norge opp og ut mot Europa og demringstiden.

Wellington & Wise: twins separated at birth?

I det siste har jeg tilbragt lunsjpausene mine med å se episoder av Hornblower og her om dagen oppdaget jeg at Greg Wise (Willoughby i Sense and Sensibility 1995 og ektemannen til Emma Thompson), som spiller Major Côtard, ser akkurat ut som Wellington. Noen burde definitivt lage en serie om Wellington og ansette Wise - de har til og med samme hårfrisyre og grånende tinninger!

Anekdote: knebuksene til Wellington

Dagens anekdote handler Arthur Wellesley, Duke of Wellington og det faktum at han tydeligvis ikke var så god til å tyde håndskrift. Og om buksene hans, selvsagt.


Wellington viser frem finbuksene sine.

"Church Pants" via Anything Age of Sail & Futility Closet:

The following story has been told, but I have not met with it in its absolute correctness. The Duke of Wellington received a letter, while sitting in the House of Lords, from an eminent landscape designer and great authority on botanical matters, J.C. Loudon. The duke had lost sight of him for some years. It was a note to this effect: My Lord Duke - It would gratify me extremely if you would permit me to visit Strathfieldsaye at any time convenient to your grace, and to inspect the Waterloo beeches. Your grace's faithful servant, J.C. Loudon. The Waterloo beeches were trees that had been planted immediately after the battle of Waterloo, as a memorial of the great fight. The duke read the letter twice, the writing of which was not very clear, and, with his usual promptness and politeness, replied as follows, having read the signature as J.C. London, instead of J.C. Loudon. My dear Bishop of London - It will always give me great pleasure to see you at Strathfieldsaye. Pray come there whenever it suits your convenience, whether I am at home or not. My servant will receive orders to show you as many pairs of my breeches as you may wish, but why you should wish to inspect those I wore at the battle of Waterloo is quite beyond the comprehension of Yours most truly, Wellington. The letter was received, as may be supposed, with great surprise by the Bishop of London. He showed it to the Archbishop of Canterbury and to other discreet persons; they came to the melancholy conclusion that the great Duke of Wellington had evidently lost his senses. The Bishop of London (Blomfield) declared that he had not written to the duke for two years and to receive this extraordinary intimation puzzled the whole bench of bishops. Explanations, however, of a satisfactory kind, followed and the friendship of these worthy men was not changed.

(Beeches = trær, mens breeches = knebukser.)

Dette minner meg om Blackadder III: Nob and Nobility - "What a pair of trousers! I shall be the belle of the embassy ball!" (fra 2:15)

Conserving Nelson

National Maritime Museum i Greenwich holder nå på med å konservere Horatio Nelsons Trafalgar-uniform og blogger i den sammenheng om prosessen, her.



De har vistnok kjørt uniformen igjennom en rekke tester for å fastsette materialet og fremgangsmåten for konserveringen, og jeg håper de publiserer resultatene - tenk å vite den nøyaktige tekstilblandingen Nelson kledde seg i! Foreløpig har de fjernet fôret og erstattet støttesilken som ble satt inn på 70-tallet for å beskytte det slitte originalfôret. De driver visstnok også med å fjerne voksen fôret ble satt inn med for å bevare blodflekkene(!), da jakken sist ble reparert. (Blodflekker fra Trafalgar - ikke fra konserveringen, bare for å klargjøre.)

Gratulerer med 203 årsdagen!

I desember er det bursdager i fleng, Jane Austen, lillesøsteren min og i dag - Welhaven. Det er ingen hemmelighet at han er min ypperste favoritt og moralsk guide i et ellers så nitrist og bedervet tjueførste århundre, så gratulerer med fødelsesdagen! Dersom du fremdeles hadde vært i live ville jeg kjøpt en Goethe-roman i bursdagsgave. I anledning fødelsesdagen tenkte jeg å poste et par bilder fra Bergen og presentere min yndlingsanekdote, selv om jeg allerede har nevnt den i en tidligere post.

Photobucket

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født den 22 desember 1807 i Bergen, vekselsvis tre og trettini år før Ole Bull og Amalie Skram og etthundreogtjuetre år etter Holberg. Familien Welhaven bodde i Domkirkegaten, en vel ansett gate der det for det meste bodde geistlige og andre respektable borgerskapsfamilier. På begynnelsen av 1800-tallet var gaten preget av grønne hager og foran husene stod det bergenske fenomenet "pratebenker." Familien Welhaven hadde dessuten et lite lysthus i hagen. Welhaven beskriver barndommen sin som lykkelig og Bergen i den tidlige nittende århundret som en paradisisk hage.

Photobucket

Da min familie i sommer, etter en god del masing fra min side, dro på en Bergenstur, fikk jeg se Domkirkegaten med egne øyne. I våre dager er den et trist syn: Welhavens hus står ikke lenger og det finnes ikke en eneste grønn hageflekk.

PhotobucketPhotobucket

Welhavens far og morfar var begge prester: faren jobbet i Mariakirken ved enden av Tyskerbryggen og morfaren var kappelan i Korskirken. Welhaven var derfor godt kjent med området som strakk seg fra Domkirkegaten til Torgalmenningen og over Tyskerbryggen frem til Mariakirken.

Photobucket

Slik så Tyskerbryggen ut på slutten av 1700-tallet, med Mariakirken ytterst til venstre.

Etter mange år ved Bergens latinskole, reiste Welhaven i 1825 fra både familien og yndlingslæreren Lyder Sagen for å studere i hovedstaden. Dette året reiste han ikke hjem til jul, men ble igjen i Christiania for å lese til eksamen. Han gjorde det ikke spesielt godt på universitetet og hadde hjemlengsel, men heldigvis hadde flere av Bergensvennene hans også flyttet hjemmefra til hovedstaden. En av hans gjestmilde venner, August, inviterte hele vennekretsen hjem til seg i julen på farens prestegård i Ullensaker - og det er her min yndlingsanekdote dukker opp. Wilhelm Koren, en nær venn av Welhaven, skriver i dagboken sin:

"Welhaven, jeg og Lauritz vare Sengekamerater. 9 unge Mandfolk i 3 Senge paa eet Værelse."

Jeg skulle til å si at jeg gjerne skulle ha vært der, men det slo meg å være litt for frekt, så jeg avstår fra å kommentere. Istedet for presenterer jeg et sitat fra min egen hverdag, som omhandler Welhaven. Da jeg og lillesøster feiret vår tyvende og trettende fødelsesdag serverte vi champagne, men gjestene var sene til å drikke den.

Mamma: Hallo dere, er det ingen som vil ha champagne?
Fetter: Hmm, hva minner dette deg om, du som er bevandret i literaturen?
Meg: "De havde champagne men rørte den ei!"
Fetter: Nettopp.

Og det var et sitat fra Welhavens "Republikanerne", hvis du ikke tok referansen.

Men nå skal jeg farte avsted til en av Welhavens slektninger for å feire bursdagen hans - husk å feire med stil da dere, gjerne med smørbrod, ost, kavringer og vin, slik Welhaven pleide - og ingen tagging!

Gratulerer med 235 årsdagen!

I dag er det 235 år siden Jane Austen ble født, i løpet av en av de hardeste vinterene i manns minne. Jeg markerer denne dagen stille og fredelig, men ytterst takknemelig, for det er få romaner som har gitt meg så mange timer god lesning som Janes. Men istedet for en detaljert biografi for å markere denne dag, tenker jeg å komme med et aldri så lite forsvar av romaner.

"But you never read novels, I dare say?"

"Why not?"

"Because they are not clever enough for you. Gentlemen read better books."

"The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid."

Photobucket

Som forfatter trer hun inn i "sensibility"-tradisjonen, men istedet for å forsøke seg på utdanningstrakter som Mary Wollstonecraft og Maria Edgeworth, eller gotiskfantastiske romanser som Ann Radcliffe, beholder hun begge bena plantet i den sosialøkonomiske Engelske virkeligheten. Romanene hennes er ikke håndbøker som Edgeworth's Letters for Literary Ladies, som ønsker å sette en standard og å håndheve borgerskapets regelverk, men snarere studier av virkeligheten som presenterer gjenkjennelige karakterer og situasjoner man kan forme seg inntrykk av og dømme på egenhånd.

Mange er gangene jeg har kommet over mennesker, da spesielt jenter, som har lest Jane Austen og overlykkelig med en sukkersøt stemme som går i fistel, skreket seg hese over å ha funnet en likesinnet. Lenge leve tradisjonelle kjønnsroller, kjærlighet, jentete-jenter, mote, ekteskap og religion - alle disse dobbeltmoralistiske tradisjonene vi har elsket og æret siden viktoriatiden. Det er i slike øyeblikk det går opp for meg nettopp hvor gode romanene hennes er: jeg kan jo ikke fatte at jeg har lest samme bok som disse konvensjonelle jentete-jentene! Vi har tilsynelatende det, men vi har oppfattet og trukket slutninger uavgengige av hverandre. Der de ser romansene som målet ser jeg en forfatterinne som forble ugift, og der de sukker over Charlotte Lucas' oppførsel finner jeg at jeg foretrekker hennes skjebne overfor mange av de andre (anti-)heltinnene. Romanene hennes er altså ikke absolutte oppførselsmanualer - de leses og dømmes forskjellig. (Selv om jeg selvfølgelig hevder jeg er den eneste som leser dem riktig!)

Men, nok digresjoner og tilbake til poenget: jeg vil snakke aldri så lite om Jane Austens forsvar av litteratur, og da gotiske romanser spesielt, i Northanger Abbey som også er min yndlingsroman.

Photobucket

Vi blir på første side introdusert for romanens heltinne, Catherine Morland, som beskrives som ufeminin, barsk, guttete og temmelig stygg. Hun er ikke en typisk heltinne for hun er aktiv og frisk og slettes ikke syk og melankolsk slik som Radcliffes heltinner. (Som en aktiv heltinne fjerner Catherine seg fra den maskuline tradisjonen - Cervantes-tradisjonen der heltene, i likhet med Don Quixote, drømmer seg et ideelt liv istedet for å leve det. Som kvinnelig forfatter har Austen få kolleger av samme kjønn og støtte seg på og lager derfor like godt en egen tradisjon.) Men tilbake til vår heltinne: da andre småpiker lekte med dukker foretrakk hun ballspill og hun leste aldri bøker. Da hun fyller femten har hun imidlertid begynt å lese og lærer via populære, sentimentale romaner hvordan hun skal oppføre seg og bli en ordentlig heltinne: hun utsettes for det konvensjonelle bildet på femininitet. For å bli en ordentlig romanheltinne trenger hun imidlertid en helt, og det finnes det ikke mange av i nabolaget. Derfor inviteres hun av ekteparet Allen til å tilbringe tid med dem i Bath - datidens hollywood, hvor alle kjendisene dro på ferie, eller for å bosette seg: Lord Nelson og Lady Hamilton, William Wilberforce og Jane Austen selv.

Photobucket

Det første Catherine foretar seg i Bath er å dra på ball der hun møter romanens helt, Mr. Henry Tilney. Han er forøverig like mye av en anti-helt som hun er en anti-heltinne, for han introduseres for henne via ballets master of ceremonies: på en konvensjonell måte altså, noe ganske annet enn en gotisk romantisk helt som kommer stormende gjennom regneværet med hevet klinge for å forsvare den kidnappede heltinnens ære. Mr. Tilney er videre mer en heltinne enn en helt, for slik Catherine er maskulin, er han feminin. Han leser romaner, også gotiskfantastiske og sentimentale (bøker som populært var regnet som kvinneliteratur) og ikke minst - han forstår seg på kjoler. Videre er han totalt dominert av sin strenge far, General Tilney, som blir veldig begeistret for Catherine da han misforstår situasjonen og tror hun er rik.

Generalen mener en naiv, uskyldig, rik, ung pike er den perfekte hustru (og den perfekte heltinne), for hans sønn og strekker seg til det ytterste for å spleise dem. Her gjør Austen narr av gotiskfantastiske romaner ved å la den dominerende skurken og den søte heltinnen kjempe for samme sak: begge vil se Catherine gift med Henry. Midt oppe i dette forholder Henry seg passiv og skjønner ikke hva som foregår. Catherine, som har lest et par gotiske romanser for mye, aner forøvig at noe er galt og avslører den griske og strenge Generalen for hvem han virkelig er. Trass i at romanene har satt mange romantiske griller i hodet hennes, har de også lært henne en grunnleggende sannet - at det i litteraturen like mye som i hverdagen finnes mektige, innflytelsesrike menn som dominerer svake, naive kvinner. Her forsvarer Austen romankunsten: den utrykker slettes ikke uintelligente ungpikeromanser, den beviser tvert i mot hvor mye litteratur og virkelighet har til felles.

Photobucket

Northanger Abbey er er roman, som i motsetning til gotiske romanser, ikke lover noe, men som alikevel gir deg mer enn forventet. Det er ikke en eventyroman, men heltene og skurkene er minst like imponerende selv om de er hverdagslivets helter og skurker - kanskje er det nettop dette som gjør dem så provoserende og ekte, fra den ondskapsfulle generalen til det vulgære søskenparet Thorpe.

Det som slår meg sterkest ved Northanger Abbey er den usedvanlig krasse ironien: det er en roman om det å lese og skrive romaner, som hyller literaturen sammtidig som den nådeløst latterligjør den. Den er i det hele tatt en veldig moderne roman, som i aller høyeste grad er klar over at den selv er fiksjon. Karakterene diskuterer til stadighet litteratur og historie, og Mr. Tilney utvikler seg etterhvert til en ekstra fortellerstemme. Jane Austen og metafiksjon, med morsomme og sarkastiske digresjoner - blir det bedre?

Til slutt vil jeg presentere mitt yndligsutdrag:

Photobucket

The Tilneys were soon engaged in another [topic] on which she had nothing to say. They were viewing the country with the eyes of persons accustomed to drawing, and decided on its capability of being formed into pictures, with all the eagerness of real taste. Here Catherine was quite lost. She knew nothing of drawing, nothing of taste: and she listened to them with an attention which brought her little profit, for they talked in phrases which conveyed scarcely any idea to her. The little which she could understand, however, appeared to contradict the very few notions she had entertained on the matter before. It seemed as if a good view were no longer to be taken from the top of an high hill, and that a clear blue sky was no longer a proof of a fine day. She was heartily ashamed of her ignorance. A misplaced shame. Where people wish to attach, they should always be ignorant. To come with a well-informed mind is to come with an inability of administering to the vanity of others, which a sensible person would always wish to avoid. A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can. [...]

In the present instance, she confessed and lamented her want of knowledge, declared that she would give anything in the world to be able to draw; and a lecture on the picturesque immediately followed, in which his instructions were so clear that she soon began to see beauty in everything admired by him, and her attention was so earnest that he became perfectly satisfied of her having a great deal of natural taste. He talked of foregrounds, distances, and second distances, side-screens and perspectives, lights and shades; and Catherine was so hopeful a scholar that when they gained the top of Beechen Cliff, she voluntarily rejected the whole city of Bath as unworthy to make part of a landscape. Delighted with her progress, and fearful of wearying her with too much wisdom at once, Henry suffered the subject to decline, and by an easy transition from a piece of rocky fragment and the withered oak which he had placed near its summit, to oaks in general, to forests, the enclosure of them, waste lands, crown lands and government, he shortly found himself arrived at politics; and from politics, it was an easy step to silence.

~~~

For videre lesning, se (og linkene nederst i posten):
Baby Jane Austen's First Two Years

Anekdote: Welhaven vs. fylletagging

Siden jeg forsov meg til forelesningen min i dag tidlig fordrev jeg likegodt tiden med litt Welhaven research, for det er en stund siden jeg har kommet over noe nytt om den bergenske gladklumpen. Egentlig googlet jeg rundt for å få på det rene hvorvidt noen kommer til å legge en krans på gaven hans den tjueandre desember eller om jeg må gjøre det selv, men så poppet det opp en gammel Morgenblad-artikkel fra 200 års jubileet, der jeg fant denne herlige anekdoten:

To bergensere hadde vært på horehus og «malt en sovende kamerat med blekk på en uanstendig måte» [...] Welhaven-kretsen stemte for at de to skulle ekskluderes fra Studentersamfundet, men forslaget fikk ikke nok stemmer. Welhaven og hans meningsfeller gikk derfor ut og opprettet Det norske Studenterforbund, et institusjonelt uttrykk for Welhavens dannelsesprogram, kampen mot «Raaheden» og det Schiller-inspirerte foredlingsprogrammet for enkeltmennesket og samfunnet.

Et Schiller-inspirert foredlingsprogram? Count me in!

Photobucket

Så neste gang du synes det virker som en god ide å tegne på en bevisstløs venn - husk at Welhaven ser deg.

"Yes, he drank twelve shots of absinthe and then tried to swim the channel."

Stemningen er ganske laber hjemme om dagen fordi en av personene jeg bor med har slått seg vrang og vil flytte, men jeg lar meg ikke vippe av pinnen og presenterer herved min yndlingssketsj:

~~~

PS. har registrert bloggen hos Bloggurat.

On vous adore (et moi aussi!)

Jeg har denne nagende skyldfølelsen. Hver gang et Chopin stykke dukker opp mens jeg hører på ipoden min kniper det slik i hjertet - jeg hører jo aldri på ham lenger. Også tenker jeg på den tiden for et par år siden da jeg ikke gjorde annet enn å lytte til musikken hans og cross-dresse som George Sand og lengte meg til 1830-tallets Paris. Så leste jeg Sands memoarer og tenkte at hun hadde skrevet dem bare til meg, at de var brev eller enda bedre, at hun satt det rett ovenfor meg på t-banen, i gangen på Nissen, i slottsparken, under Wergeland-statuen i spikersuppa, på Akershus festning, på sengekanten  - at hun satt der, her og nå, eller snarere at jeg satt hos henne for lenge siden og hun snakket til meg.

Jeg lånte "Hun og Han" på biblioteket og oppdaget til min store lykke at noen hadde skriblet en hilsen til Sand på første side. Så skriblet jeg ned en jeg også - on vous adore, som hun i sin tid hadde skrevet til Chopin.

Så kom livet i veien med universitetsplaner og lesing og lite tid til romantikken. Det ble veldig mye opplysningstid bare, fornuft og kunnskap og prioritering. Til London bar ferden, Frankrike fikk vente, og nå vet jeg ikke om jeg vil dit i det hele tatt, kanskje liker jeg meg for godt i England. Nå tør jeg ikke å gjennopta kontakten med Sand og Chopin, for de er sikkert sinte fordi jeg har glemt dem, eller enda værre - de har ikke tid til meg lenger. Jeg vil ikke vende tilbake og oppdage at jeg ikke fengsles like mye av dem lenger, si, nei første gangen var best, nå er jeg gått lei.

Alt kom tilbake da jeg tilfeldigvis kom over en reprise av BBC dokumentaren "Chopin: The Women Behind The Music." Chopin, Sand, de polske kjærestene, Jenny Lind. Åh.

Også klarer jeg ikke bestemme meg for om røskingen i hjerteroten kommer av at det er nettopp dette romantikken gjør med deg, at det er hensikten til attenhundretalls forfatterene og komponistene, eller om det kommer av skyldfølelsen min.

Jeg blir så revet med av Viktoriatiden og attenhundretallspolitikk og vittigheter fra parykkmennesker i før-revolusjons salonger at jeg glemmer helt å krølle håret i tinningene, lukte på blomster og sukke dypt og lengselsfullt. Også er det hele denne greia med signatur-look som plager meg. Hva er det meningen jeg skal gå for? Oppsatt hår og skjønnhetsflekk, eller ville krøller og blomster?

George, jeg tenker på deg nesten hver dag, selv om det ikke virker sånn. Frédéric, jeg hører på deg nå og ikke glem at du fikk et dusin roser da jeg besøkte graven din i 2007.

Jeg savner dere, gamle bestevenner. Kom tilbake er dere snille.

PhotobucketPhotobucket

Well done, sister Suffragette!

Da jeg var liten hadde jeg mange fremtidsplaner. Min tidligste drøm var å gifte meg med den onde dronningen i Snehvit og styre kongeriket fordi jeg var forelsket i illustrasjonen av henne i den utgaven av eventyret moren min pleide å lese for meg. Deretter ville jeg bli detektiv i 1800-talls London (daværende yndlingsfilm: Basil Mus), og min første tenåringsdrøm var å bli The Lady of Shalott fordi Sir Lancelot var forelsket i henne. Nå om dagen svever drømmene mer rundt det å være skipslege under Napoleonskrigene, en sjette, hittil ukjent Bennet-søster, en fransk revolusjonær, en 1700-talls salongvertinne, en annerkjent historiker og en mislykket, fattig poet på et kvistværelse i Paris. Gjerne på en og samme tid.

En annen ambisjon som har fulgt meg en god stund er, om ikke å bli en suffragette, i hvertfall å bli dem verdige. De er lette å parodiere fordi de var ekstreme og kledde seg som porselensdukker (noe som forsåvidt ikke var deres feil, men den infantile kvinnemotens - bokstavelig talt fordi kvinner og barn undertrykkes likt: de er søte, hjelpeløse og aseksuelle), og fordi de inbilte seg i øyeblikket at de talte på vegne av alle verdens kvinner når de egentlig bare snakket på vegne av borgerskapet og overklassen. For mange virker den senviktorianske perioden fjern, men for meg virker det som om den var i går, men dette kommer ikke bare av at jeg er historiestudent og regner 1800-tallet som mitt andre hjem.

Undertrykkelsen suffragettene kjempet mot er i grove trekk den samme man forsøker å bekjempe i dag, fordi de viktorianske middelklasseidealene sufragettene søkte å fjerne overlevde mer eller mindre inntakte inn i dette århundret Dermed blir deres kamp også vår, ikke på en flåsete 'sett-pris-på-historien' måte, men på en 'jeg-kan-ikke-fatte-at-dette-kvinnesynet-fremdeles-eksisterer' måte.

Photobucket
Tegneserie av den fabelaktige Kate Beaton.

Alt vårt ble skapt av revolusjonen, pleier jeg å si. Det er en smule uspesifikt, men ikke overdrevet, da de verdiene og oppfatningene som formet det 20. og 21. århundre ble skapt i løpet av opplysningstiden og særlig i perioden fra 1790-tallet og frem til midten av 1800-tallet. En av opplysningstidens største virkning (eller bivirkning som noen vil kalle den), var kapitalismen. For 1800-talls mannen ble hjemmet da et tilfluktssted fra markedssamfunnet; en trygg havn der en kjærlig kone og lydige barn ventet på ham. Også kvinnemoten ble direkte påvirket av den voksende økonomien: kjolene gikk fra å være moderate, greskinspirerte regencykjoler til å bli storslagne kjoler med enorme krinoliner og deretter køer.

Photobucket To moteløver fra 1857 gjør narr av regencymoten fra tidlig 1800.





"The Victorian middle classes found their sentiment in their womenfolk encased in their crinolines. The Victorian wife was quite literary insluated from the sources of her man's prosperity." - Sheila Kowbotham, i Hidden from History: 300 Years of Women's Oppression and the Fight Against It.

Mens menns arbeid og privatliv var delt av et skarpt skille, gikk kvinners arbeid og privatliv ut på ett og det samme: de var hjemme. I motsetning til 1700-tallet der middelklassekvinner gjerne hjalp ektemannen, broren eller faren med deres arbeid var borgerskapskvinnene på 1800-tallet inaktive. Deres hjemmearbeid ble ikke en gang regnet som arbeid, men som en plikt, eller en del av deres natur. Menn arbeidet og kvinner var hjemme: man befant seg i to forskjellige sfærer, forskjellen var imidlertid at menn kunne bevege seg inn og ut av sine sfærer (arbeid og privatliv), mens kvinner tillhørte sin sfære absolutt. Mennene arbeidet fordi de måtte, mens kvinnene var hjemme fordi det var en del av deres natur.

Ettersom kapitalismen vokste og 1800-tallet gikk mot slutten ble det imidlertid forandring. Middelklassekvinnene holdt seg fremdeles hjemme, men kvinner av lavere status gikk ut i arbeid. Slik borgerskapet på slutten av 1700-tallet fikk muligheten til å skape seg en fremtid fikk kvinner nå muligheten til å avansere - The New Woman ble en realitet. Hun var ugift, bodde gjerne sammen med andre ugifte venninner og hun arbeidet. Vekk var nå det viktorianske hjemmeidealet: det fantes ingen koselig peis, rødkinnede barn - det fantes ingen mann. Det var i realiteten sin egen selvutslettelse menn var redd for da de motsatte seg kvinnefrigjøringen (slik noen i dag mener feminismen har nådd sitt mål eller gått for langt.) Det ville mangle mat på bordet hvis konene ble frigjorde seg fra sin sfære og dærmed "stjal" mennenes plass og kvinner ville ikke lenger være avhengige av en ektemann for å overleve.

Photobucket
"A Suffragette's Home" - der mannen kommer hjem til en svinesti med gråtende barn.

Sorgene ble tatt på forskudd. Det ikke snakk om noen totalfrigjøring for arbeiderkvinnene og i realiteten knapt noen frigjøring i det hele tatt, for de var frie kun i teorien. I realiteten var de utsatt for en dobbelt undertrykkelse: de fikk dårligere betalt enn mannlige arbeidere og gifte arbeiderkvinner måtte i likhet med sine borgerskapssøstre holde styr på husholdningen. Det vil si at de arbeidet både utenfor og i hjemmet, men fikk knapt noen annerkjennelse for noen av delene. Den eneste sikre vei til annerkjennelse for en kvinne på 1800-tallet var å bli en mor. Når man hadde giftet seg og født et barn hadde man nådd sitt mål i livet, hvilket betød at de ugifte arbeiderkvinnene kjempet en håpløs kamp for å bli respektert.

Det var disse idealene sufragettene og The New Woman utfordret. Det vanskelig å understreke hvor radikale de var: de utfordret ikke bare sin egen tids ideal, men de satte seg i tillegg opp mot "originalidealet" skapt på 1700-tallet som gikk ut på menn var sjenket intelligens mens kvinner bare var følsomme - slik den franske opplysningsfilosofen Rousseau hevdet i sin oppdragelsesromanen "Émile." Hvis dette forøvrig høres kvalmende kjent ut så har du sannsynligvis ikke lest Rousseau, men bare sett en amerikansk komedie i det siste.

Sufragettene kjempet altså mot 1700-talls fordommer slik vi i dag må hamle opp med deres samtidsfordommer fra viktoriatiden. Ja, vi er kommet langt siden 1790 eller 1830 og til og med 1789, men i og med at våre samtidsfordommer er skapt av 1800-tallssynspunkter har tiden til en viss grad stått stille. John Tosh argumenterer til og med for at grunnen til at vi i dag har skapt oss et bilde av viktoriatiden som så fjern, underlegen og stiv er fordi vi selv er så viktorianske at vi bare kaster blår i øynene på oss selv - og 1990-tallet som bragte med seg "girl power" og chick flicks, der man tok mye for gitt og surfet på 70-tallsfeminismen, ligner jo faktisk til forveksling på 1920 og 1930-tallet som surfet på sufragettefeminismen.



Så takk sufragetter, for at dere satte hardt mot hardt, brukte handlinger istedet for ord, sultstreiket og ble tvangsforet i fengselet. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke ta rettighetene mine for gitt.

Men jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg liker å være viktoriansk ennå.

Ønskefredag: slumber party 19th century style

Det er mange måter å tilbringe fredagskvelden på; noen pynter seg og går ut, og noen krøller seg sammen under et pledd med en god bok. Jeg er glad i begge deler til hver sin tid, men min absolutte ønskefredag befinner seg et sted midt i mellom og tilbake i tid.

Jeg ville tilbragt min ønskefredag på Welhavensk vis, slik han beskriver det selv:

"Vi pleiede - jeg, Schweigaard, Langberg og Munch - at sidde sammen til Kl. 3 om Natten ved en Flaske Vin og Kavringer, Æg og Smørrebrød. Vi talte om Schiller, Göethe, Menzel."

Dette foregik som oftes hos fru Langberg eller hos Schweigaard selv, som hadde utsikt mot sjøen, opplyser Anne-Lise Seip i Demringstid. Nei, det er ingen bedre måte å tilbringe fredagskvelden på enn i godt selskap med en melankolsk, romantisk poet, en liten, søt akademiker og en spirende historiker. Det eneste som muligens slår dette er et Bergensk overnattingsselskap ved juletider på 1820-tallet der ni gutter (inkludert Welhaven), måtte dele tre senger. Koseligere blir det ikke!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket 
Munch, Welhaven og Schweigaard - desverre eksisterer det ingen bilder av dem i pysjamas.

Jeg må ærlig si at det eneste som kunne ha erstattet intelektuelle slumber parties med troppister[*] på min ønskefredag er en god gammeldags fyllekule med Beau Brummel og Lord Byron.

Photobucket
Photobucket

God fredag!

[* Troppist: medlem av "troppen", kallenavn på Welhavens parti "Intelligenspartiet"]

"No corsets, no hatpins, no crying."

Litt senere enn resten av Austenfansen (som vanlig), kom jeg over "Jane Austen's Fight Club". Ingen introduksjon er nødvendig, bare hold godt på tekoppene og trykk play:


Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits