1800-tallet

"I do believe we're disapproved of."


[Klikk for kilde]

Jeg hadde helt glemt hvor godt jeg liker The Forsyte Saga, en familiesaga p linje med Downton Abbey, men utrolig mye bedre. Frste gang jeg s 2002 miniserien var jeg 12 r gammel og scenene som fanget opperksomheten min var 1800-talls prevensjon, Ruper Graves med skjegg og bart og Chopin som soundtrack. Det er s deilig se den igjen for s legge merke til hvordan moten og karakterene forandrer seg, se hvordan karakterer slik som June, som var sta men velloppdragen i viktoriatiden blomstre opp gjennom 1900-1920-tallet og bli suffragette, klippe hret, pne galleri og kjpe motorsykkel. Det er alt for f gode kvinnelige karakterer bde i bker og p scenen, og derfor er Forsyte-kvinnene med alle sine meninger og skavanker s altfor velkommen. Forsytene er langt fra ufeilbarlige, selv om noen er vakre er de ikke idioter, selv om noen er idioter er de ikke onde, selv om de er onde blir man tvunget til sympatisere med dem fra tid til annen. Hydepunktet i 2002 filmatiseringen er for meg nr Amanda Roots' karakter (Freddy) tvinger Gina McKee (Irene) til valse med henne. Den viktorianske overklasse er i harnisk, mens Freddys ektemann Monty ser ut til sette pris p litt girl-on-girl action i attenhundretallstil.

Gratulerer med 204 rsdagen!

I dag er det kjekkens bursdag, og med kjekken mener jeg selvflgelig Sankt Sebastian, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, eller Johan Welhaven som han kalte seg selv. Han var uredd og sakrastisk, ingen over, ingen ved siden og det er ingenting bry seg om at graven hans ikke str p kjendisoversikten til Vr Frelsers gravlund, nr det henger en daguerrotype av ham hjemme hos Grieg p Trollhaugen. (Fotografi var ikke tillatt s jeg kan ikke bevise dette, dere for bare ta mitt ord for det eller selv reise p pilgrimsreise til Bergen, noe som forvrig anbefales.)



I ifjor blogget jeg en av mine yndlingsanekdoter, i r siterer jeg et brev fra Camilla Collett til sin lillebror Oscar, datert den 18 april 1838, der hun beskriver Welhavens tilstedevrelse p et ball i Christiania:

"[...] Om han ikke straaler, saa skraaler han i det mindste ligesaa strkt som fr. Det er mrkeligt, hvor denne Person, der spilte en Rolle baade i den ydre og indre Verden, har overlevet sig selv. Han har tabt mange af sine Tilhngere, og de som taale ham endnu, gjre det af Frygt, thi hans Vid er artet ud i saadan almindelig Skjlde- og Dadlesyge; han seer ogsaa ud som den personificerede Galde. En Dame sagde om ham: "Han er fra en ung Apollon, bleven til en gammel Faun", og dette er meget betegnende naar man tnker sig hans frste Optrden, hvor skjn han da var. Han var en Person der kunde vre farlig nok for et stakkels uforberedet Pigehjerte, naar han saaledes med et dukkede op som en straalende Stjerne paa Virkelighedens graae Himmel, et sandt Ideal af en Romanhelt, som man i sine dristigste 18 aarige Drmme nogensinde kan skabe sig. Ja han var farlig!"

For er det noe Welhaven virkelig fremstr som, s er det "et sandt ideal af en romanhelt" - Schillerinspirert, vannvittig kjekk og uten vinterfrakk skrev han den norske literaturhistoriens beste poesi, trosset opinionen og ledet Norge opp og ut mot Europa og demringstiden.

Wellington & Wise: twins separated at birth?

I det siste har jeg tilbragt lunsjpausene mine med se episoder av Hornblower og her om dagen oppdaget jeg at Greg Wise (Willoughby i Sense and Sensibility 1995 og ektemannen til Emma Thompson), som spiller Major Ctard, ser akkurat ut som Wellington. Noen burde definitivt lage en serie om Wellington og ansette Wise - de har til og med samme hrfrisyre og grnende tinninger!

Anekdote: knebuksene til Wellington

Dagens anekdote handler Arthur Wellesley, Duke of Wellington og det faktum at han tydeligvis ikke var s god til tyde hndskrift. Og om buksene hans, selvsagt.


Wellington viser frem finbuksene sine.

"Church Pants" via Anything Age of Sail & Futility Closet:

The following story has been told, but I have not met with it in its absolute correctness. The Duke of Wellington received a letter, while sitting in the House of Lords, from an eminent landscape designer and great authority on botanical matters, J.C. Loudon. The duke had lost sight of him for some years. It was a note to this effect: My Lord Duke - It would gratify me extremely if you would permit me to visit Strathfieldsaye at any time convenient to your grace, and to inspect the Waterloo beeches. Your grace's faithful servant, J.C. Loudon. The Waterloo beeches were trees that had been planted immediately after the battle of Waterloo, as a memorial of the great fight. The duke read the letter twice, the writing of which was not very clear, and, with his usual promptness and politeness, replied as follows, having read the signature as J.C. London, instead of J.C. Loudon. My dear Bishop of London - It will always give me great pleasure to see you at Strathfieldsaye. Pray come there whenever it suits your convenience, whether I am at home or not. My servant will receive orders to show you as many pairs of my breeches as you may wish, but why you should wish to inspect those I wore at the battle of Waterloo is quite beyond the comprehension of Yours most truly, Wellington. The letter was received, as may be supposed, with great surprise by the Bishop of London. He showed it to the Archbishop of Canterbury and to other discreet persons; they came to the melancholy conclusion that the great Duke of Wellington had evidently lost his senses. The Bishop of London (Blomfield) declared that he had not written to the duke for two years and to receive this extraordinary intimation puzzled the whole bench of bishops. Explanations, however, of a satisfactory kind, followed and the friendship of these worthy men was not changed.

(Beeches = trr, mens breeches = knebukser.)

Dette minner meg om Blackadder III: Nob and Nobility - "What a pair of trousers! I shall be the belle of the embassy ball!" (fra 2:15)

Conserving Nelson

National Maritime Museum i Greenwich holder n p med konservere Horatio Nelsons Trafalgar-uniform og blogger i den sammenheng om prosessen, her.



De har vistnok kjrt uniformen igjennom en rekke tester for fastsette materialet og fremgangsmten for konserveringen, og jeg hper de publiserer resultatene - tenk vite den nyaktige tekstilblandingen Nelson kledde seg i! Forelpig har de fjernet fret og erstattet stttesilken som ble satt inn p 70-tallet for beskytte det slitte originalfret. De driver visstnok ogs med fjerne voksen fret ble satt inn med for bevare blodflekkene(!), da jakken sist ble reparert. (Blodflekker fra Trafalgar - ikke fra konserveringen, bare for klargjre.)

Gratulerer med 203 rsdagen!

I desember er det bursdager i fleng, Jane Austen, lillessteren min og i dag - Welhaven. Det er ingen hemmelighet at han er min ypperste favoritt og moralsk guide i et ellers s nitrist og bedervet tjuefrste rhundre, s gratulerer med fdelsesdagen! Dersom du fremdeles hadde vrt i live ville jeg kjpt en Goethe-roman i bursdagsgave. I anledning fdelsesdagen tenkte jeg poste et par bilder fra Bergen og presentere min yndlingsanekdote, selv om jeg allerede har nevnt den i en tidligere post.

Photobucket

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble fdt den 22 desember 1807 i Bergen, vekselsvis tre og trettini r fr Ole Bull og Amalie Skram og etthundreogtjuetre r etter Holberg. Familien Welhaven bodde i Domkirkegaten, en vel ansett gate der det for det meste bodde geistlige og andre respektable borgerskapsfamilier. P begynnelsen av 1800-tallet var gaten preget av grnne hager og foran husene stod det bergenske fenomenet "pratebenker." Familien Welhaven hadde dessuten et lite lysthus i hagen. Welhaven beskriver barndommen sin som lykkelig og Bergen i den tidlige nittende rhundret som en paradisisk hage.

Photobucket

Da min familie i sommer, etter en god del masing fra min side, dro p en Bergenstur, fikk jeg se Domkirkegaten med egne yne. I vre dager er den et trist syn: Welhavens hus str ikke lenger og det finnes ikke en eneste grnn hageflekk.

PhotobucketPhotobucket

Welhavens far og morfar var begge prester: faren jobbet i Mariakirken ved enden av Tyskerbryggen og morfaren var kappelan i Korskirken. Welhaven var derfor godt kjent med omrdet som strakk seg fra Domkirkegaten til Torgalmenningen og over Tyskerbryggen frem til Mariakirken.

Photobucket

Slik s Tyskerbryggen ut p slutten av 1700-tallet, med Mariakirken ytterst til venstre.

Etter mange r ved Bergens latinskole, reiste Welhaven i 1825 fra bde familien og yndlingslreren Lyder Sagen for studere i hovedstaden. Dette ret reiste han ikke hjem til jul, men ble igjen i Christiania for lese til eksamen. Han gjorde det ikke spesielt godt p universitetet og hadde hjemlengsel, men heldigvis hadde flere av Bergensvennene hans ogs flyttet hjemmefra til hovedstaden. En av hans gjestmilde venner, August, inviterte hele vennekretsen hjem til seg i julen p farens prestegrd i Ullensaker - og det er her min yndlingsanekdote dukker opp. Wilhelm Koren, en nr venn av Welhaven, skriver i dagboken sin:

"Welhaven, jeg og Lauritz vare Sengekamerater. 9 unge Mandfolk i 3 Senge paa eet Vrelse."

Jeg skulle til si at jeg gjerne skulle ha vrt der, men det slo meg vre litt for frekt, s jeg avstr fra kommentere. Istedet for presenterer jeg et sitat fra min egen hverdag, som omhandler Welhaven. Da jeg og lillesster feiret vr tyvende og trettende fdelsesdag serverte vi champagne, men gjestene var sene til drikke den.

Mamma: Hallo dere, er det ingen som vil ha champagne?
Fetter: Hmm, hva minner dette deg om, du som er bevandret i literaturen?
Meg: "De havde champagne men rrte den ei!"
Fetter: Nettopp.

Og det var et sitat fra Welhavens "Republikanerne", hvis du ikke tok referansen.

Men n skal jeg farte avsted til en av Welhavens slektninger for feire bursdagen hans - husk feire med stil da dere, gjerne med smrbrod, ost, kavringer og vin, slik Welhaven pleide - og ingen tagging!

Gratulerer med 235 rsdagen!

I dag er det 235 r siden Jane Austen ble fdt, i lpet av en av de hardeste vinterene i manns minne. Jeg markerer denne dagen stille og fredelig, men ytterst takknemelig, for det er f romaner som har gitt meg s mange timer god lesning som Janes. Men istedet for en detaljert biografi for markere denne dag, tenker jeg komme med et aldri s lite forsvar av romaner.

"But you never read novels, I dare say?"

"Why not?"

"Because they are not clever enough for you. Gentlemen read better books."

"The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid."

Photobucket

Som forfatter trer hun inn i "sensibility"-tradisjonen, men istedet for forske seg p utdanningstrakter som Mary Wollstonecraft og Maria Edgeworth, eller gotiskfantastiske romanser som Ann Radcliffe, beholder hun begge bena plantet i den sosialkonomiske Engelske virkeligheten. Romanene hennes er ikke hndbker som Edgeworth's Letters for Literary Ladies, som nsker sette en standard og hndheve borgerskapets regelverk, men snarere studier av virkeligheten som presenterer gjenkjennelige karakterer og situasjoner man kan forme seg inntrykk av og dmme p egenhnd.

Mange er gangene jeg har kommet over mennesker, da spesielt jenter, som har lest Jane Austen og overlykkelig med en sukkerst stemme som gr i fistel, skreket seg hese over ha funnet en likesinnet. Lenge leve tradisjonelle kjnnsroller, kjrlighet, jentete-jenter, mote, ekteskap og religion - alle disse dobbeltmoralistiske tradisjonene vi har elsket og ret siden viktoriatiden. Det er i slike yeblikk det gr opp for meg nettopp hvor gode romanene hennes er: jeg kan jo ikke fatte at jeg har lest samme bok som disse konvensjonelle jentete-jentene! Vi har tilsynelatende det, men vi har oppfattet og trukket slutninger uavgengige av hverandre. Der de ser romansene som mlet ser jeg en forfatterinne som forble ugift, og der de sukker over Charlotte Lucas' oppfrsel finner jeg at jeg foretrekker hennes skjebne overfor mange av de andre (anti-)heltinnene. Romanene hennes er alts ikke absolutte oppfrselsmanualer - de leses og dmmes forskjellig. (Selv om jeg selvflgelig hevder jeg er den eneste som leser dem riktig!)

Men, nok digresjoner og tilbake til poenget: jeg vil snakke aldri s lite om Jane Austens forsvar av litteratur, og da gotiske romanser spesielt, i Northanger Abbey som ogs er min yndlingsroman.

Photobucket

Vi blir p frste side introdusert for romanens heltinne, Catherine Morland, som beskrives som ufeminin, barsk, guttete og temmelig stygg. Hun er ikke en typisk heltinne for hun er aktiv og frisk og slettes ikke syk og melankolsk slik som Radcliffes heltinner. (Som en aktiv heltinne fjerner Catherine seg fra den maskuline tradisjonen - Cervantes-tradisjonen der heltene, i likhet med Don Quixote, drmmer seg et ideelt liv istedet for leve det. Som kvinnelig forfatter har Austen f kolleger av samme kjnn og sttte seg p og lager derfor like godt en egen tradisjon.) Men tilbake til vr heltinne: da andre smpiker lekte med dukker foretrakk hun ballspill og hun leste aldri bker. Da hun fyller femten har hun imidlertid begynt lese og lrer via populre, sentimentale romaner hvordan hun skal oppfre seg og bli en ordentlig heltinne: hun utsettes for det konvensjonelle bildet p femininitet. For bli en ordentlig romanheltinne trenger hun imidlertid en helt, og det finnes det ikke mange av i nabolaget. Derfor inviteres hun av ekteparet Allen til tilbringe tid med dem i Bath - datidens hollywood, hvor alle kjendisene dro p ferie, eller for bosette seg: Lord Nelson og Lady Hamilton, William Wilberforce og Jane Austen selv.

Photobucket

Det frste Catherine foretar seg i Bath er dra p ball der hun mter romanens helt, Mr. Henry Tilney. Han er forverig like mye av en anti-helt som hun er en anti-heltinne, for han introduseres for henne via ballets master of ceremonies: p en konvensjonell mte alts, noe ganske annet enn en gotisk romantisk helt som kommer stormende gjennom regnevret med hevet klinge for forsvare den kidnappede heltinnens re. Mr. Tilney er videre mer en heltinne enn en helt, for slik Catherine er maskulin, er han feminin. Han leser romaner, ogs gotiskfantastiske og sentimentale (bker som populrt var regnet som kvinneliteratur) og ikke minst - han forstr seg p kjoler. Videre er han totalt dominert av sin strenge far, General Tilney, som blir veldig begeistret for Catherine da han misforstr situasjonen og tror hun er rik.

Generalen mener en naiv, uskyldig, rik, ung pike er den perfekte hustru (og den perfekte heltinne), for hans snn og strekker seg til det ytterste for spleise dem. Her gjr Austen narr av gotiskfantastiske romaner ved la den dominerende skurken og den ste heltinnen kjempe for samme sak: begge vil se Catherine gift med Henry. Midt oppe i dette forholder Henry seg passiv og skjnner ikke hva som foregr. Catherine, som har lest et par gotiske romanser for mye, aner forvig at noe er galt og avslrer den griske og strenge Generalen for hvem han virkelig er. Trass i at romanene har satt mange romantiske griller i hodet hennes, har de ogs lrt henne en grunnleggende sannet - at det i litteraturen like mye som i hverdagen finnes mektige, innflytelsesrike menn som dominerer svake, naive kvinner. Her forsvarer Austen romankunsten: den utrykker slettes ikke uintelligente ungpikeromanser, den beviser tvert i mot hvor mye litteratur og virkelighet har til felles.

Photobucket

Northanger Abbey er er roman, som i motsetning til gotiske romanser, ikke lover noe, men som alikevel gir deg mer enn forventet. Det er ikke en eventyroman, men heltene og skurkene er minst like imponerende selv om de er hverdagslivets helter og skurker - kanskje er det nettop dette som gjr dem s provoserende og ekte, fra den ondskapsfulle generalen til det vulgre sskenparet Thorpe.

Det som slr meg sterkest ved Northanger Abbey er den usedvanlig krasse ironien: det er en roman om det lese og skrive romaner, som hyller literaturen sammtidig som den ndelst latterligjr den. Den er i det hele tatt en veldig moderne roman, som i aller hyeste grad er klar over at den selv er fiksjon. Karakterene diskuterer til stadighet litteratur og historie, og Mr. Tilney utvikler seg etterhvert til en ekstra fortellerstemme. Jane Austen og metafiksjon, med morsomme og sarkastiske digresjoner - blir det bedre?

Til slutt vil jeg presentere mitt yndligsutdrag:

Photobucket

The Tilneys were soon engaged in another [topic] on which she had nothing to say. They were viewing the country with the eyes of persons accustomed to drawing, and decided on its capability of being formed into pictures, with all the eagerness of real taste. Here Catherine was quite lost. She knew nothing of drawing, nothing of taste: and she listened to them with an attention which brought her little profit, for they talked in phrases which conveyed scarcely any idea to her. The little which she could understand, however, appeared to contradict the very few notions she had entertained on the matter before. It seemed as if a good view were no longer to be taken from the top of an high hill, and that a clear blue sky was no longer a proof of a fine day. She was heartily ashamed of her ignorance. A misplaced shame. Where people wish to attach, they should always be ignorant. To come with a well-informed mind is to come with an inability of administering to the vanity of others, which a sensible person would always wish to avoid. A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can. [...]

In the present instance, she confessed and lamented her want of knowledge, declared that she would give anything in the world to be able to draw; and a lecture on the picturesque immediately followed, in which his instructions were so clear that she soon began to see beauty in everything admired by him, and her attention was so earnest that he became perfectly satisfied of her having a great deal of natural taste. He talked of foregrounds, distances, and second distances, side-screens and perspectives, lights and shades; and Catherine was so hopeful a scholar that when they gained the top of Beechen Cliff, she voluntarily rejected the whole city of Bath as unworthy to make part of a landscape. Delighted with her progress, and fearful of wearying her with too much wisdom at once, Henry suffered the subject to decline, and by an easy transition from a piece of rocky fragment and the withered oak which he had placed near its summit, to oaks in general, to forests, the enclosure of them, waste lands, crown lands and government, he shortly found himself arrived at politics; and from politics, it was an easy step to silence.

~~~

For videre lesning, se (og linkene nederst i posten):
Baby Jane Austen's First Two Years

Anekdote: Welhaven vs. fylletagging

Siden jeg forsov meg til forelesningen min i dag tidlig fordrev jeg likegodt tiden med litt Welhaven research, for det er en stund siden jeg har kommet over noe nytt om den bergenske gladklumpen. Egentlig googlet jeg rundt for f p det rene hvorvidt noen kommer til legge en krans p gaven hans den tjueandre desember eller om jeg m gjre det selv, men s poppet det opp en gammel Morgenblad-artikkel fra 200 rs jubileet, der jeg fant denne herlige anekdoten:

To bergensere hadde vrt p horehus og malt en sovende kamerat med blekk p en uanstendig mte [...] Welhaven-kretsen stemte for at de to skulle ekskluderes fra Studentersamfundet, men forslaget fikk ikke nok stemmer. Welhaven og hans meningsfeller gikk derfor ut og opprettet Det norske Studenterforbund, et institusjonelt uttrykk for Welhavens dannelsesprogram, kampen mot Raaheden og det Schiller-inspirerte foredlingsprogrammet for enkeltmennesket og samfunnet.

Et Schiller-inspirert foredlingsprogram? Count me in!

Photobucket

S neste gang du synes det virker som en god ide tegne p en bevisstls venn - husk at Welhaven ser deg.

"Yes, he drank twelve shots of absinthe and then tried to swim the channel."

Stemningen er ganske laber hjemme om dagen fordi en av personene jeg bor med har sltt seg vrang og vil flytte, men jeg lar meg ikke vippe av pinnen og presenterer herved min yndlingssketsj:

~~~

PS. har registrertbloggen hos Bloggurat.

On vous adore (et moi aussi!)

Jeg har denne nagende skyldflelsen. Hver gang et Chopin stykke dukker opp mens jeg hrer p ipoden min kniper det slik i hjertet - jeg hrer jo aldri p ham lenger. Ogs tenker jeg p den tiden for et par r siden da jeg ikke gjorde annet enn lytte til musikken hans og cross-dresse som George Sand og lengte meg til 1830-tallets Paris. S leste jeg Sands memoarer og tenkte at hun hadde skrevet dem bare til meg, at de var brev eller enda bedre, at hun satt det rett ovenfor meg p t-banen, i gangen p Nissen, i slottsparken, under Wergeland-statuen i spikersuppa, p Akershus festning, p sengekanten - at hun satt der, her og n, eller snarere at jeg satt hos henne for lenge siden og hun snakket til meg.

Jeg lnte "Hun og Han" p biblioteket og oppdaget til min store lykke at noen hadde skriblet en hilsen til Sand p frste side. S skriblet jeg ned en jeg ogs - on vous adore, som hun i sin tid hadde skrevet til Chopin.

S kom livet i veien med universitetsplaner og lesing og lite tid til romantikken. Det ble veldig mye opplysningstid bare, fornuft og kunnskap og prioritering. Til London bar ferden, Frankrike fikk vente, og n vet jeg ikke om jeg vil dit i det hele tatt, kanskje liker jeg meg for godt i England. N tr jeg ikke gjennopta kontakten med Sand og Chopin, for de er sikkert sinte fordi jeg har glemt dem, eller enda vrre - de har ikke tid til meg lenger. Jeg vil ikke vende tilbake og oppdage at jeg ikke fengsles like mye av dem lenger, si, nei frste gangen var best, n er jeg gtt lei.

Alt kom tilbake da jeg tilfeldigvis kom over en reprise av BBC dokumentaren "Chopin: The Women Behind The Music." Chopin, Sand, de polske kjrestene, Jenny Lind. h.

Ogs klarer jeg ikke bestemme meg for om rskingen i hjerteroten kommer av at det er nettopp dette romantikken gjr med deg, at det er hensikten til attenhundretalls forfatterene og komponistene, eller om det kommer av skyldflelsen min.

Jeg blir s revet med av Viktoriatiden og attenhundretallspolitikk og vittigheter fra parykkmennesker i fr-revolusjons salonger at jeg glemmer helt krlle hret i tinningene, lukte p blomster og sukke dypt og lengselsfullt. Ogs er det hele denne greia med signatur-look som plager meg. Hva er det meningen jeg skal g for? Oppsatt hr og skjnnhetsflekk, eller ville krller og blomster?

George, jeg tenker p deg nesten hver dag, selv om det ikke virker snn. Frdric, jeg hrer p deg n og ikke glem at du fikk et dusin roser da jeg beskte graven din i 2007.

Jeg savner dere, gamle bestevenner. Kom tilbake er dere snille.

PhotobucketPhotobucket

Well done, sister Suffragette!

Da jeg var liten hadde jeg mange fremtidsplaner. Min tidligste drm var gifte meg med den onde dronningen i Snehvit og styre kongeriket fordi jeg var forelsket i illustrasjonen av henne i den utgaven av eventyret moren min pleide lese for meg. Deretter ville jeg bli detektiv i 1800-talls London (davrende yndlingsfilm: Basil Mus), og min frste tenringsdrm var bli The Lady of Shalott fordi Sir Lancelot var forelsket i henne. N om dagen svever drmmene mer rundt det vre skipslege under Napoleonskrigene, en sjette, hittil ukjent Bennet-sster, en fransk revolusjonr, en 1700-talls salongvertinne, en annerkjent historiker og en mislykket, fattig poet p et kvistvrelse i Paris. Gjerne p en og samme tid.

En annen ambisjon som har fulgt meg en god stund er, om ikke bli en suffragette, i hvertfall bli dem verdige. De er lette parodiere fordi de var ekstreme og kledde seg som porselensdukker (noe som forsvidt ikke var deres feil, men den infantile kvinnemotens - bokstavelig talt fordi kvinner og barn undertrykkes likt: de er ste, hjelpelse og aseksuelle), og fordi de inbilte seg i yeblikket at de talte p vegne av alle verdens kvinner nr de egentlig bare snakket p vegne av borgerskapet og overklassen. For mange virker den senviktorianske perioden fjern, men for meg virker det som om den var i gr, men dette kommer ikke bare av at jeg er historiestudent og regner 1800-tallet som mitt andre hjem.

Undertrykkelsen suffragettene kjempet mot er i grove trekk den samme man forsker bekjempe i dag, fordi de viktorianske middelklasseidealene sufragettene skte fjerne overlevde mer eller mindre inntakte inn i dette rhundret Dermed blir deres kamp ogs vr, ikke p en flsete 'sett-pris-p-historien' mte, men p en 'jeg-kan-ikke-fatte-at-dette-kvinnesynet-fremdeles-eksisterer' mte.

Photobucket
Tegneserie av den fabelaktige Kate Beaton.

Alt vrt ble skapt av revolusjonen, pleier jeg si. Det er en smule uspesifikt, men ikke overdrevet, da de verdiene og oppfatningene som formet det 20. og 21. rhundre ble skapt i lpet av opplysningstiden og srlig i perioden fra 1790-tallet og frem til midten av 1800-tallet. En av opplysningstidens strste virkning (eller bivirkning som noen vil kalle den), var kapitalismen. For 1800-talls mannen ble hjemmet da et tilfluktssted fra markedssamfunnet; en trygg havn der en kjrlig kone og lydige barn ventet p ham. Ogs kvinnemoten ble direkte pvirket av den voksende konomien: kjolene gikk fra vre moderate, greskinspirerte regencykjoler til bli storslagne kjoler med enorme krinoliner og deretter ker.

Photobucket To motelver fra 1857 gjr narr av regencymoten fra tidlig 1800.





"The Victorian middle classes found their sentiment in their womenfolk encased in their crinolines. The Victorian wife was quite literary insluated from the sources of her man's prosperity." - Sheila Kowbotham, i Hidden from History: 300 Years of Women's Oppression and the Fight Against It.

Mens menns arbeid og privatliv var delt av et skarpt skille, gikk kvinners arbeid og privatliv ut p ett og det samme: de var hjemme. I motsetning til 1700-tallet der middelklassekvinner gjerne hjalp ektemannen, broren eller faren med deres arbeid var borgerskapskvinnene p 1800-tallet inaktive. Deres hjemmearbeid ble ikke en gang regnet som arbeid, men som en plikt, eller en del av deres natur. Menn arbeidet og kvinner var hjemme: man befant seg i to forskjellige sfrer, forskjellen var imidlertid at menn kunne bevege seg inn og ut av sine sfrer (arbeid og privatliv), mens kvinner tillhrte sin sfre absolutt. Mennene arbeidet fordi de mtte, mens kvinnene var hjemme fordi det var en del av deres natur.

Ettersom kapitalismen vokste og 1800-tallet gikk mot slutten ble det imidlertid forandring. Middelklassekvinnene holdt seg fremdeles hjemme, men kvinner av lavere status gikk ut i arbeid. Slik borgerskapet p slutten av 1700-tallet fikk muligheten til skape seg en fremtid fikk kvinner n muligheten til avansere - The New Woman ble en realitet. Hun var ugift, bodde gjerne sammen med andre ugifte venninner og hun arbeidet. Vekk var n det viktorianske hjemmeidealet: det fantes ingen koselig peis, rdkinnede barn - det fantes ingen mann. Det var i realiteten sin egen selvutslettelse menn var redd for da de motsatte seg kvinnefrigjringen (slik noen i dag mener feminismen har ndd sitt ml eller gtt for langt.) Det ville mangle mat p bordet hvis konene ble frigjorde seg fra sin sfre og drmed "stjal" mennenes plass og kvinner ville ikke lenger vre avhengige av en ektemann for overleve.

Photobucket
"A Suffragette's Home" - der mannen kommer hjem til en svinesti med grtende barn.

Sorgene ble tatt p forskudd. Det ikke snakk om noen totalfrigjring for arbeiderkvinnene og i realiteten knapt noen frigjring i det hele tatt, for de var frie kun i teorien. I realiteten var de utsatt for en dobbelt undertrykkelse: de fikk drligere betalt enn mannlige arbeidere og gifte arbeiderkvinner mtte i likhet med sine borgerskapssstre holde styr p husholdningen. Det vil si at de arbeidet bde utenfor og i hjemmet, men fikk knapt noen annerkjennelse for noen av delene. Den eneste sikre vei til annerkjennelse for en kvinne p 1800-tallet var bli en mor. Nr man hadde giftet seg og fdt et barn hadde man ndd sitt ml i livet, hvilket betd at de ugifte arbeiderkvinnene kjempet en hpls kamp for bli respektert.

Det var disse idealene sufragettene og The New Woman utfordret. Det vanskelig understreke hvor radikale de var: de utfordret ikke bare sin egen tids ideal, men de satte seg i tillegg opp mot "originalidealet" skapt p 1700-tallet som gikk ut p menn var sjenket intelligens mens kvinner bare var flsomme - slik den franske opplysningsfilosofen Rousseau hevdet i sin oppdragelsesromanen "mile." Hvis dette forvrig hres kvalmende kjent ut s har du sannsynligvis ikke lest Rousseau, men bare sett en amerikansk komedie i det siste.

Sufragettene kjempet alts mot 1700-talls fordommer slik vi i dag m hamle opp med deres samtidsfordommer fra viktoriatiden. Ja, vi er kommet langt siden 1790 eller 1830 og til og med 1789, men i og med at vre samtidsfordommer er skapt av 1800-tallssynspunkter har tiden til en viss grad sttt stille. John Tosh argumenterer til og med for at grunnen til at vi i dag har skapt oss et bilde av viktoriatiden som s fjern, underlegen og stiv er fordi vi selv er s viktorianske at vi bare kaster blr i ynene p oss selv - og 1990-tallet som bragte med seg "girl power" og chick flicks, der man tok mye for gitt og surfet p 70-tallsfeminismen, ligner jo faktisk til forveksling p 1920 og 1930-tallet som surfet p sufragettefeminismen.



S takk sufragetter, for at dere satte hardt mot hardt, brukte handlinger istedet for ord, sultstreiket og ble tvangsforet i fengselet. Jeg skal gjre mitt beste for ikke ta rettighetene mine for gitt.

Men jeg er ikke helt sikker p hvordan jeg liker vre viktoriansk enn.

nskefredag: slumber party 19th century style

Det er mange mter tilbringe fredagskvelden p; noen pynter seg og gr ut, og noen krller seg sammen under et pledd med en god bok. Jeg er glad i begge deler til hver sin tid, men min absolutte nskefredag befinner seg et sted midt i mellom og tilbake i tid.

Jeg ville tilbragt min nskefredag p Welhavensk vis, slik han beskriver det selv:

"Vi pleiede - jeg, Schweigaard, Langberg og Munch - at sidde sammen til Kl. 3 om Natten ved en Flaske Vin og Kavringer, g og Smrrebrd. Vi talte om Schiller, Gethe, Menzel."

Dette foregik som oftes hos fru Langberg eller hos Schweigaard selv, som hadde utsikt mot sjen, opplyser Anne-Lise Seip i Demringstid. Nei, det er ingen bedre mte tilbringe fredagskvelden p enn i godt selskap med en melankolsk, romantisk poet, en liten, st akademiker og en spirende historiker. Det eneste som muligens slr dette er et Bergensk overnattingsselskap ved juletider p 1820-tallet der ni gutter (inkludert Welhaven), mtte dele tre senger. Koseligere blir det ikke!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Munch, Welhaven og Schweigaard - desverre eksisterer det ingen bilder av dem i pysjamas.

Jeg m rlig si at det eneste som kunne ha erstattet intelektuelle slumber parties med troppister[*] p min nskefredag er en god gammeldags fyllekule med Beau Brummel og Lord Byron.

Photobucket
Photobucket

God fredag!

[* Troppist: medlem av "troppen", kallenavn p Welhavens parti "Intelligenspartiet"]

"No corsets, no hatpins, no crying."

Litt senere enn resten av Austenfansen (som vanlig), kom jeg over "Jane Austen's Fight Club". Ingen introduksjon er ndvendig, bare hold godt p tekoppene og trykk play:


Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - F din egen blogg, helt gratis.
hits