mars 2011

Sentimentale hverdagsreferanser: turtelduer & pressede blomster

Her om dagen ryddet jeg i bokhyllen min. (O, nitriste studentillværelse jeg forbanner deg for å kun tillate meg én bokhylle!) Da jeg åpnet den lille Rousseau-boken min falt det ut en gammel kvittering for teaterbilletter. Jeg plukket den opp med planer om å kaste den, da jeg oppdaget at det ikke var hvilkensomhelst kvittering, men den jeg for et par sommere siden hadde brukt til å presse blomster. I et romantisk anfall etter en overdose Welhaven presset jeg to små blomster i gult og rosa mellom permene til Rousseau. Det var tilfeldigvis Émile og ikke La Nouvelle Héloïse, men jeg liker å tenke at det sier noe om meg - heller opplysning og utdannelse enn sentimentalitet og elskov.

For å gjøre dette romantiske øyeblikket komplett, skinte vårsolen fra en klar storbyhimmel og to gråhvite turtelduer landet rett utenfor vinduet mitt.

Da svimlet det for meg og jeg måtte sette meg ned et øyeblikk.

TurtledovesPressed flowers

Wellington & Wise: twins separated at birth?

I det siste har jeg tilbragt lunsjpausene mine med å se episoder av Hornblower og her om dagen oppdaget jeg at Greg Wise (Willoughby i Sense and Sensibility 1995 og ektemannen til Emma Thompson), som spiller Major Côtard, ser akkurat ut som Wellington. Noen burde definitivt lage en serie om Wellington og ansette Wise - de har til og med samme hårfrisyre og grånende tinninger!

No. 1, London

Apsley House

For å følge opp forrige post kommer nå et par bilder fra da jeg og Linda besøkte Apsley House hvor Wellington bodde fra 1817 til han døde i 1852. Det ble opprinnelig designet av Robert Adams (hvem ellers!) for Henry Bathurst og byggekostnadene kom på 10.000 pund, noe som tilsvarer den årlige innkomsten til en samtidig aristokrat (feks Austen's Mr Darcy.) Wellington satte i gang et omfattende redekoreringsprosjekt da han overtok huset, og med en bevilgning på 700.000 pund ansatte han Benjamin Dean Wyatt som blant annet laget en ny fasade av "Bath stone" (en fasjonabel type kalkstein som jeg personlig er veldig begeistret for.)

Apsley House

"The Picadilly Drawing Room" er mitt favorittrom, da jeg har en sterk forkjærlighet for fasjonable tapeter og nyklassisistisk stukkatur. Det er redokert av Wellington, men taket er designet av Adams. Det var visst ikke tillatt å ta bilder, men min nye telefon er diskré nok til at jeg fikk dokumentert en del før jeg fikk kjeft. Jeg antar vaktene forstod hva jeg holdt på med for de skottet mistenksomt på meg under hele oppholdet vårt, men det kan også skyldes min tendens til å bli litt manisk når jeg slippes løs i gamle herskapshus.



Her poserer Linda alvorlig ved langbordet der Wellington holdt Waterloo-bankettene sine. Rommet er i palladian stil (inspirert av Palladio), en stil som var populær tidligere på 1700-tallet. Det må ha virket gammeldags og høytidelig på 1820-tallet (vinduslemmene er til og med dekket av speil, så når de lukkes minner rommet om speilsalen i Versailles), men nå var da Wellington en statsperson og militærhelt som anstrengte seg for å være storslagen.

Kort oppsumert: Wellington var en kjekk fyr med ekstravagant smak, men personlig foretrekker jeg gresk nyklassisisme.

Robert Adam Staircase. Apsley HouseApsley Housecandle to bed
[Bildene er linket til kilden.]

Anekdote: knebuksene til Wellington

Dagens anekdote handler Arthur Wellesley, Duke of Wellington og det faktum at han tydeligvis ikke var så god til å tyde håndskrift. Og om buksene hans, selvsagt.


Wellington viser frem finbuksene sine.

"Church Pants" via Anything Age of Sail & Futility Closet:

The following story has been told, but I have not met with it in its absolute correctness. The Duke of Wellington received a letter, while sitting in the House of Lords, from an eminent landscape designer and great authority on botanical matters, J.C. Loudon. The duke had lost sight of him for some years. It was a note to this effect: My Lord Duke - It would gratify me extremely if you would permit me to visit Strathfieldsaye at any time convenient to your grace, and to inspect the Waterloo beeches. Your grace's faithful servant, J.C. Loudon. The Waterloo beeches were trees that had been planted immediately after the battle of Waterloo, as a memorial of the great fight. The duke read the letter twice, the writing of which was not very clear, and, with his usual promptness and politeness, replied as follows, having read the signature as J.C. London, instead of J.C. Loudon. My dear Bishop of London - It will always give me great pleasure to see you at Strathfieldsaye. Pray come there whenever it suits your convenience, whether I am at home or not. My servant will receive orders to show you as many pairs of my breeches as you may wish, but why you should wish to inspect those I wore at the battle of Waterloo is quite beyond the comprehension of Yours most truly, Wellington. The letter was received, as may be supposed, with great surprise by the Bishop of London. He showed it to the Archbishop of Canterbury and to other discreet persons; they came to the melancholy conclusion that the great Duke of Wellington had evidently lost his senses. The Bishop of London (Blomfield) declared that he had not written to the duke for two years and to receive this extraordinary intimation puzzled the whole bench of bishops. Explanations, however, of a satisfactory kind, followed and the friendship of these worthy men was not changed.

(Beeches = trær, mens breeches = knebukser.)

Dette minner meg om Blackadder III: Nob and Nobility - "What a pair of trousers! I shall be the belle of the embassy ball!" (fra 2:15)

Conserving Nelson

National Maritime Museum i Greenwich holder nå på med å konservere Horatio Nelsons Trafalgar-uniform og blogger i den sammenheng om prosessen, her.



De har vistnok kjørt uniformen igjennom en rekke tester for å fastsette materialet og fremgangsmåten for konserveringen, og jeg håper de publiserer resultatene - tenk å vite den nøyaktige tekstilblandingen Nelson kledde seg i! Foreløpig har de fjernet fôret og erstattet støttesilken som ble satt inn på 70-tallet for å beskytte det slitte originalfôret. De driver visstnok også med å fjerne voksen fôret ble satt inn med for å bevare blodflekkene(!), da jakken sist ble reparert. (Blodflekker fra Trafalgar - ikke fra konserveringen, bare for å klargjøre.)

"Two Privateers attacking a Man of War" av Carington Bowles, c. 1782-1784

Two Privateers attacking a Man of War Published by Carington Bowles, c. 1782-1784

Tittelen gir meg alltid latterkrampe.

They seek him here, they seek him there

Bare en liten video for å underbygge det allerede vanntette argumentet i forrige post:

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits