august 2010

"I have seen grown men reduced to tears, strong women run away screaming and children bursting into flames."*

Da var det endelig tid for en Goodwood-post! Langhelgen trettende til femtende august dro jeg, Johanne, Caroline og Mara til Vintage at Goodwood, en festival dedikert til førti, femti, seksti, sytti og åttitallet. Slagordet var "stay glam", så selv om vi bodde i telt måtte vi pent ta på oss vintagekjolene våre, men det var vel forsåvidt ikke et stort offer for oss fire forfengelige. Det var imidlertid ikke lett å beholde verdigheten da en måtte skifte i teltet og den rekken skiftebåser som var satt opp ofte manglet både speil, stikkontakt og lås til døren. Personlig benyttet jeg meg ikke av dusjfasiliteten, men i følge Johanne, Mara og diverse mennesker i dokø så fantes det ikke varm vann. Der var både musikk, mote og film, og en god del mennesker i pene klær, selv om vi alle var enige om at det fantes alt for mange besøkende i jeans og hettegenser (utrolig nok!) og som en annen blogger formulerte det: de faktiske re-enactment menneskene og entusiastene som har valgt vintage som livsstil og ikke bare betrakter det som et fancy dress party, presterte å se malplassert ut blandt afroparykker, polkadots og mittlivskrisedamer i åttitallsklær.

Etter er par hektiske dager i London pakket vi imidlertid sekken (i vårt tilfelle vesker og bager - vi reiser alltid med stil), og hoppet på toget til Sussex. Jeg kan fremdeles ikke tro jeg har vært så langt ute på landet. Selve festivalen foregikk på Goodwood Estate som var stort og posht med tilhørende veddeløpsbane.

Så, hvordan lyder dommen over denne festivalen? Personlig er jeg ikke spesielt begeistret for festivaler eller telting eller generelt sett mange mennesker samlet på ett sted. Dommen lyder som følger: for få hadde kledd seg riktig, for mange motejenter diltet rundt og selve opplegget var (som mange har blogget om før meg), alt for kommersielt med flere moderne butikker og skyhøye priser. Ønsker du mer detaljerte rapporter kan du lese denne og denne bloggposten. Men jeg kommer selvfølgelig tilbake til neste år!

Welcome to the 60s
East Sussex
WWI
Hver morgen ble vi vekket av to flymaskiner fra andre verdenskrig som sirklet rundt campingplassen, noe jeg var svært begeistret for da det er ingenting som får meg i førtitallshumør som propellbråk og flyalarm.
Vintage at Goodwood Limonade Working class
Vi tuslet som regel rundt på førtitallsområdet av festivalen og var tilskuere til "The Chap Olympiad", arrangert av The Chap, hele tre ganger fordi vi aldri klarte å se hele i ett strekk da det alltid begynte å regne halveis inn i olympiaden. Sportsgrenene var imidlertid uvanelige og inkluderte sandwich-kasting, ridderturnering, barte-drakamp og limbo med bukse på deling.
The Chap Olympiad
The Chap Olympiad
The Chap Olympiad The Chap Olympiad
Caroline Caroline1950s
JohanneVintage at GoodwoodMara Caroline 1940s The Torch The Torch Vintage at GoodwoodDrink 'n drive

(Med forbehold om enkelte skrivefeil. Jeg har en tendens til å benytte dansk staving til tider - for mye Camilla Collett i bokhyllen min, tror jeg.)

Imellomtiden

For øyeblikket styrer og steller jeg med feriebilder fra festivalen jeg var på for et par ukers tid siden. Her er en sniktitt:

Photobucket

Ankle deep, he waded through the bluebells

[Sett på To Build a Home (instrumental) av The Cinematic Orchestra mens du ser på bildene, for å få mest mulig ut av denne posten, og se for deg at du også befinner deg blandt knehøye blomster.]

Jeg har som de fleste andre, en liste over ting jeg må gjøre før jeg dør. Siden jeg synes det er for deprimerende å faktisk skrive ned disse tingene i nummerert rekkefølge (jeg hater å nummerere; jeg elsker lister, men vet aldri hva jeg skal sette øverst og nederst), har jeg istedet laget meg en mental liste. Høyt opp på denne opplevelseslisten, kanskje til og med øverst, står det å bokstavelig talt følge i fotsporene til karakteren Leonard Bast, fra E.M Forsters Howard's End (1910). I Merchant/Ivory filmatiseringen av romanen finnes det to scener der han ønsker seg vekk fra sin nitriste arbeidsklassevirkelighet og inspirert av boken han leser dagdrømmer om å vandre gjennom en eng av blåklokker.

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket

På et tidspunkt realiserer han fantasien og går til fots ut av London for å se soloppgangen og i likhet med hovedpersonen i boken han leser går han hele natten. Virkeligheten lever imidlertid ikke opp til drømmen eller romanen, for som han forteller Helena Bonham-Carters karakter - han hadde ikke ikke regnet med, at når solen endelig stod opp, at han ville være sliten og utsultet etter å ha trasket en hel natt.



Jeg var i ferd med å forelske meg i det engelske og ekstremt romantiske fenomenet blåklokkengen er, en stund før jeg så filmatiseringen, og etter en time og førti minutter med Merchant/Ivory magi, blåklokker, Helena Bonham-Carter & Emma Thompson som søsken, Edwardiansk hattemote og bartekjekkaser var forelskelsen selvsagt beveget seg inn i det maniske, hodestupse stadiet.


[Bildene er linket til kildene sine]

Som om ikke en Samuel West i 1900-tallsklær bevæpnet med flosshatten til å skyve tilside løvverk var nok, så jeg endelig Bright Star her om dagen: et kostymedrama som handler om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats (og som forøvrig er et poetisk mesterverk av en film), der Fanny på et tidspunkt befinner seg i en eng av blåklokker mens hun leser et brev fra Keats. Ja, var jeg ikke gal av forelskelse før er jeg det definitivt nå.

Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket Photobucket

Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere enn å tilbringe en skumring og en soloppgang i en eng av blåklokker (bortsett fra å motta skriftlige kjærlighetserklæringer fra Keats selvfølgelig) - denne opplevelsen er herved numerert som nummer én på listen min.

Photobucket Photobucket

Nå venter jeg bare på litt dagslys så jeg kan gå meg en tur.

London! The way you hate me is better than love and I'm head over heels.

Fem dager igjen til Vintage at Goodwood! Jeg og søsteren min starter imidlertid festen tidligere ved å reise til London allerede i morgen for å handle og inspisere den nye leiligheten der jeg, min ektemann og våre to universitetsvenninner skal bo neste semester. Toodle pip!

Vintage at Goodwood Launch - Sara Stockbridge, Kitten von Mew, Sandie Shaw, Bronwen Astor, Lily Allen, Corinne Drewery

Noen ytterst få ganger liker jeg faktisk andre mennesker

I det siste har jeg brukt tiden min på One Tree Hill-maraton med lillesøster (åh, guilty, guilty pleasure), bursdagselskap og gjenforening av gamle venner.

Ting jeg har lært/innsett i det siste:
- Jeg hater selskapsleker like mye som da jeg var fjorten (muligens enda mer)
- Tre meter med gavebånd er bedre enn det meste (bortsett fra blomstermønstrede ting)
- Fra nå av skal alle gaver jeg gir være fargethemed (mer eller mindre)
- Stokkender kan trenes opp til å hoppe (takk for tipset, Ellen!)
- Jeg burde flytte inn hos Tessa fordi jeg matcher interiøret hennes (evt. stjele sofaen mens hun ikke ser på)

Klisjégave Matching

Drukkenskapsbetraktninger

Osloregn! Det å tråkke ankeldypt i en sølepytt og tenke at Welhaven kan stå på hvert gatehjørne. Etter å ha bodd et år i London synes jeg fremdeles at ingenting slår Osloregn.



[Bilder er linket til kildene sine.]

Goody Two Shoes

Jeg har fått nye, gamle sko. Det vil si, jeg byttet med moren min: hun fikk et par sorte og hvite "herresko" som var for små til meg og jeg disse brune som var for store til henne. En god byttehandel, synes jeg.

Shoes Lace

Når jeg blir stor vil jeg bli en romanheltinne

Min plan om å sjele Cosettes identitet har endelig gitt synlige resultater. Pass opp, Victor Hugo, det kommer til å bli noen forandringer i din magnum opus - det er ikke snakk om at jeg holder meg unna revolusjonen!



Photobucket Photobucket

Hvis du ikke har lest Les Misérables: gjør det . Den er ikke bare romantikkens eller 1800-tallets største mesterverk, den er en av litteraturhistoriens underverker: elendighet, fattigdom, bedrageri, heltemot, løsunger, prostitusjon, tuberkolosedød, nestekjærlihet, dobbeltmoral, julirevolusjonens Paris, politikk, opprør, franske revolusjonære studenter (i alle former og fasonger), lange poetiske taler og uendelig med digresjoner. Hva venter du på?

Well done, sister Suffragette!

Da jeg var liten hadde jeg mange fremtidsplaner. Min tidligste drøm var å gifte meg med den onde dronningen i Snehvit og styre kongeriket fordi jeg var forelsket i illustrasjonen av henne i den utgaven av eventyret moren min pleide å lese for meg. Deretter ville jeg bli detektiv i 1800-talls London (daværende yndlingsfilm: Basil Mus), og min første tenåringsdrøm var å bli The Lady of Shalott fordi Sir Lancelot var forelsket i henne. Nå om dagen svever drømmene mer rundt det å være skipslege under Napoleonskrigene, en sjette, hittil ukjent Bennet-søster, en fransk revolusjonær, en 1700-talls salongvertinne, en annerkjent historiker og en mislykket, fattig poet på et kvistværelse i Paris. Gjerne på en og samme tid.

En annen ambisjon som har fulgt meg en god stund er, om ikke å bli en suffragette, i hvertfall å bli dem verdige. De er lette å parodiere fordi de var ekstreme og kledde seg som porselensdukker (noe som forsåvidt ikke var deres feil, men den infantile kvinnemotens - bokstavelig talt fordi kvinner og barn undertrykkes likt: de er søte, hjelpeløse og aseksuelle), og fordi de inbilte seg i øyeblikket at de talte på vegne av alle verdens kvinner når de egentlig bare snakket på vegne av borgerskapet og overklassen. For mange virker den senviktorianske perioden fjern, men for meg virker det som om den var i går, men dette kommer ikke bare av at jeg er historiestudent og regner 1800-tallet som mitt andre hjem.

Undertrykkelsen suffragettene kjempet mot er i grove trekk den samme man forsøker å bekjempe i dag, fordi de viktorianske middelklasseidealene sufragettene søkte å fjerne overlevde mer eller mindre inntakte inn i dette århundret Dermed blir deres kamp også vår, ikke på en flåsete 'sett-pris-på-historien' måte, men på en 'jeg-kan-ikke-fatte-at-dette-kvinnesynet-fremdeles-eksisterer' måte.

Photobucket
Tegneserie av den fabelaktige Kate Beaton.

Alt vårt ble skapt av revolusjonen, pleier jeg å si. Det er en smule uspesifikt, men ikke overdrevet, da de verdiene og oppfatningene som formet det 20. og 21. århundre ble skapt i løpet av opplysningstiden og særlig i perioden fra 1790-tallet og frem til midten av 1800-tallet. En av opplysningstidens største virkning (eller bivirkning som noen vil kalle den), var kapitalismen. For 1800-talls mannen ble hjemmet da et tilfluktssted fra markedssamfunnet; en trygg havn der en kjærlig kone og lydige barn ventet på ham. Også kvinnemoten ble direkte påvirket av den voksende økonomien: kjolene gikk fra å være moderate, greskinspirerte regencykjoler til å bli storslagne kjoler med enorme krinoliner og deretter køer.

Photobucket To moteløver fra 1857 gjør narr av regencymoten fra tidlig 1800.





"The Victorian middle classes found their sentiment in their womenfolk encased in their crinolines. The Victorian wife was quite literary insluated from the sources of her man's prosperity." - Sheila Kowbotham, i Hidden from History: 300 Years of Women's Oppression and the Fight Against It.

Mens menns arbeid og privatliv var delt av et skarpt skille, gikk kvinners arbeid og privatliv ut på ett og det samme: de var hjemme. I motsetning til 1700-tallet der middelklassekvinner gjerne hjalp ektemannen, broren eller faren med deres arbeid var borgerskapskvinnene på 1800-tallet inaktive. Deres hjemmearbeid ble ikke en gang regnet som arbeid, men som en plikt, eller en del av deres natur. Menn arbeidet og kvinner var hjemme: man befant seg i to forskjellige sfærer, forskjellen var imidlertid at menn kunne bevege seg inn og ut av sine sfærer (arbeid og privatliv), mens kvinner tillhørte sin sfære absolutt. Mennene arbeidet fordi de måtte, mens kvinnene var hjemme fordi det var en del av deres natur.

Ettersom kapitalismen vokste og 1800-tallet gikk mot slutten ble det imidlertid forandring. Middelklassekvinnene holdt seg fremdeles hjemme, men kvinner av lavere status gikk ut i arbeid. Slik borgerskapet på slutten av 1700-tallet fikk muligheten til å skape seg en fremtid fikk kvinner nå muligheten til å avansere - The New Woman ble en realitet. Hun var ugift, bodde gjerne sammen med andre ugifte venninner og hun arbeidet. Vekk var nå det viktorianske hjemmeidealet: det fantes ingen koselig peis, rødkinnede barn - det fantes ingen mann. Det var i realiteten sin egen selvutslettelse menn var redd for da de motsatte seg kvinnefrigjøringen (slik noen i dag mener feminismen har nådd sitt mål eller gått for langt.) Det ville mangle mat på bordet hvis konene ble frigjorde seg fra sin sfære og dærmed "stjal" mennenes plass og kvinner ville ikke lenger være avhengige av en ektemann for å overleve.

Photobucket
"A Suffragette's Home" - der mannen kommer hjem til en svinesti med gråtende barn.

Sorgene ble tatt på forskudd. Det ikke snakk om noen totalfrigjøring for arbeiderkvinnene og i realiteten knapt noen frigjøring i det hele tatt, for de var frie kun i teorien. I realiteten var de utsatt for en dobbelt undertrykkelse: de fikk dårligere betalt enn mannlige arbeidere og gifte arbeiderkvinner måtte i likhet med sine borgerskapssøstre holde styr på husholdningen. Det vil si at de arbeidet både utenfor og i hjemmet, men fikk knapt noen annerkjennelse for noen av delene. Den eneste sikre vei til annerkjennelse for en kvinne på 1800-tallet var å bli en mor. Når man hadde giftet seg og født et barn hadde man nådd sitt mål i livet, hvilket betød at de ugifte arbeiderkvinnene kjempet en håpløs kamp for å bli respektert.

Det var disse idealene sufragettene og The New Woman utfordret. Det vanskelig å understreke hvor radikale de var: de utfordret ikke bare sin egen tids ideal, men de satte seg i tillegg opp mot "originalidealet" skapt på 1700-tallet som gikk ut på menn var sjenket intelligens mens kvinner bare var følsomme - slik den franske opplysningsfilosofen Rousseau hevdet i sin oppdragelsesromanen "Émile." Hvis dette forøvrig høres kvalmende kjent ut så har du sannsynligvis ikke lest Rousseau, men bare sett en amerikansk komedie i det siste.

Sufragettene kjempet altså mot 1700-talls fordommer slik vi i dag må hamle opp med deres samtidsfordommer fra viktoriatiden. Ja, vi er kommet langt siden 1790 eller 1830 og til og med 1789, men i og med at våre samtidsfordommer er skapt av 1800-tallssynspunkter har tiden til en viss grad stått stille. John Tosh argumenterer til og med for at grunnen til at vi i dag har skapt oss et bilde av viktoriatiden som så fjern, underlegen og stiv er fordi vi selv er så viktorianske at vi bare kaster blår i øynene på oss selv - og 1990-tallet som bragte med seg "girl power" og chick flicks, der man tok mye for gitt og surfet på 70-tallsfeminismen, ligner jo faktisk til forveksling på 1920 og 1930-tallet som surfet på sufragettefeminismen.



Så takk sufragetter, for at dere satte hardt mot hardt, brukte handlinger istedet for ord, sultstreiket og ble tvangsforet i fengselet. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke ta rettighetene mine for gitt.

Men jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg liker å være viktoriansk ennå.

Ønskehjem

Baker Street Royal Opera House, London Ma chère Antoinette What is passed
Linda Johanne
[All foto © meg borstett fra det første bildet som er tatt av Ingrid og linket til kilden flickr-siden hennes.]

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits