desember 2010

God jul!

Gratulerer med 203 årsdagen!

I desember er det bursdager i fleng, Jane Austen, lillesøsteren min og i dag - Welhaven. Det er ingen hemmelighet at han er min ypperste favoritt og moralsk guide i et ellers så nitrist og bedervet tjueførste århundre, så gratulerer med fødelsesdagen! Dersom du fremdeles hadde vært i live ville jeg kjøpt en Goethe-roman i bursdagsgave. I anledning fødelsesdagen tenkte jeg å poste et par bilder fra Bergen og presentere min yndlingsanekdote, selv om jeg allerede har nevnt den i en tidligere post.

Photobucket

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født den 22 desember 1807 i Bergen, vekselsvis tre og trettini år før Ole Bull og Amalie Skram og etthundreogtjuetre år etter Holberg. Familien Welhaven bodde i Domkirkegaten, en vel ansett gate der det for det meste bodde geistlige og andre respektable borgerskapsfamilier. På begynnelsen av 1800-tallet var gaten preget av grønne hager og foran husene stod det bergenske fenomenet "pratebenker." Familien Welhaven hadde dessuten et lite lysthus i hagen. Welhaven beskriver barndommen sin som lykkelig og Bergen i den tidlige nittende århundret som en paradisisk hage.

Photobucket

Da min familie i sommer, etter en god del masing fra min side, dro på en Bergenstur, fikk jeg se Domkirkegaten med egne øyne. I våre dager er den et trist syn: Welhavens hus står ikke lenger og det finnes ikke en eneste grønn hageflekk.

PhotobucketPhotobucket

Welhavens far og morfar var begge prester: faren jobbet i Mariakirken ved enden av Tyskerbryggen og morfaren var kappelan i Korskirken. Welhaven var derfor godt kjent med området som strakk seg fra Domkirkegaten til Torgalmenningen og over Tyskerbryggen frem til Mariakirken.

Photobucket

Slik så Tyskerbryggen ut på slutten av 1700-tallet, med Mariakirken ytterst til venstre.

Etter mange år ved Bergens latinskole, reiste Welhaven i 1825 fra både familien og yndlingslæreren Lyder Sagen for å studere i hovedstaden. Dette året reiste han ikke hjem til jul, men ble igjen i Christiania for å lese til eksamen. Han gjorde det ikke spesielt godt på universitetet og hadde hjemlengsel, men heldigvis hadde flere av Bergensvennene hans også flyttet hjemmefra til hovedstaden. En av hans gjestmilde venner, August, inviterte hele vennekretsen hjem til seg i julen på farens prestegård i Ullensaker - og det er her min yndlingsanekdote dukker opp. Wilhelm Koren, en nær venn av Welhaven, skriver i dagboken sin:

"Welhaven, jeg og Lauritz vare Sengekamerater. 9 unge Mandfolk i 3 Senge paa eet Værelse."

Jeg skulle til å si at jeg gjerne skulle ha vært der, men det slo meg å være litt for frekt, så jeg avstår fra å kommentere. Istedet for presenterer jeg et sitat fra min egen hverdag, som omhandler Welhaven. Da jeg og lillesøster feiret vår tyvende og trettende fødelsesdag serverte vi champagne, men gjestene var sene til å drikke den.

Mamma: Hallo dere, er det ingen som vil ha champagne?
Fetter: Hmm, hva minner dette deg om, du som er bevandret i literaturen?
Meg: "De havde champagne men rørte den ei!"
Fetter: Nettopp.

Og det var et sitat fra Welhavens "Republikanerne", hvis du ikke tok referansen.

Men nå skal jeg farte avsted til en av Welhavens slektninger for å feire bursdagen hans - husk å feire med stil da dere, gjerne med smørbrod, ost, kavringer og vin, slik Welhaven pleide - og ingen tagging!

I'm a little teapot, short and stout

Selv om juleferien min begynte på fredag leser jeg fremdeles pensum. Det vil si, dette er et semi-frivillig forsøk på å komme meg foran skjema slik at jeg ikke behøver å nilese morgen og kveld når jeg returnerer til England i januar. Da flyet mitt var forsinket på fredag (men jeg klager ikke, jeg slapp akkurat unna snø og Gatwick-helvete og sitter nå bekvemt i barndomshjemmet istedet for å halvsove på gulvet i ankomsthallen og drikke Marks & Spencer vin av pappkrus slik min bedre halvdel måtte), leste jeg ut miniromanen Castle Rackrent av Maria Edgeworth.

PhotobucketPhotobucket

Romanen fortelles av den lojale og erkeirske Thady Quirk, som har forvaltet den storslagne eiendommen til Rackrent familien gjennom flere generasjoner. Han skildrer den gjestfrie Sir Patrick, den smålige Lady Rackrent, gambleren Sir Kit og hans stumme jødinne og den dumsnille Sir Condy. Historien kommer raskt frem til poenget; skildringen av en familie uten talent for husholdning og rasjonalitet (en familie hvis tendenser minner deprimerende mye om Edgeworths egen), og må leses sammen med gloselisten Maria Edgeworth har lagt til, for å forstå irske utrykk og skikker.

Et par av disse skikkene er blitt favoritter hos meg og jeg vil gjerne, når den tid kommer, ha en vake i samsvar med den tradisjonelle irske, preget av flerstemt klagesang og overflod av mat og vin. Min ypperste favoritt er imidlertid skikken å drikke te midt på natten etter et selskap.

Det var imidlertid bare de velstående som kunne unne seg en nattlig tekopp. De fattigere hadde ikke budsjett til luksusvaren og hadde de hatt råd hadde de uansett ikke hatt melk til, for melken var forebeholdt kyrene eller til å tjerne smør av.

Men for å komme tilbake til mitt poeng, dette er Edgeworths beskrivelse av fenomenet "A raking pot of tea":

TSR-521

?We should observe, this custom has long since been banished from the higher orders of Irish gentry. The mysteries of a raking pot of tea, like those of the Bona Dea, are supposed to be sacred to females; but now and then it has happened, that some of the male species, who were either more audacious, or more highly favoured than the rest of their sex, have been admitted by stealth to these orgies. The time when the festive ceremony begins varies according to circumstances, but it is never earlier than twelve o'clock at night; the joys of a raking pot of tea depending on its being made in secret, and at an unseasonable hour. After a ball, when the more discreet part of the company has departed to rest, a few chosen female spirits, who have footed it till they can foot it no longer, and till the sleepy notes expire under the slurring hand of the musician, retire to a bedchamber, call the favourite maid, who alone is admitted, bid her put down the kettle, lock the door, and amidst as much giggling and scrambling as possible, they get round a tea-table, on which all manner of things are huddled together. Then begin mutual railleries and mutual confidences amongst the young ladies, and the faint scream and the loud laugh is heard, and the romping for letters and pocket-books begins, and gentlemen are called by their surnames, or by the general name of fellows! pleasant fellows! charming fellows! odious fellows! abominable fellows! and then all prudish decorums are forgotten, and then we might be convinced how much the satirical poet was mistaken when he said,

"There is no woman where there's no reserve."

The merit of the original idea of a raking pot of tea evidently belongs to the washerwoman and the laundry-maid. But why should not we have Low life above stairs as well as High life below stairs?


Photobucket

"A Lady Taking Tea" av Jean-Baptiste-Siméon Chardin, 1735.

Tedrikking i Irland mot slutten av 1700-tallet nådde etterhvert en medisinsk status og på 1820-tallet var te i følge historikeren Jacinta Prudy "the general panacea of the Dublin poor." William Caerlton derimot, advarte i Tales and Stories of the Irish Peasantry, mot tedrikking som en "social evil" (et begrep man også brukte om fattigdom og prostitusjon i viktoriatiden.) Jeg fant foresten Caerltons novellesamling på nettet og koser meg slik med historien om "Barney Brady's Goose or Mysterious Doings at Slathbeg" at jeg tipper det kommer en ny post om te ganske så snart.

Men nå er det te-tid, synes jeg.

~~~

Videre lesning:
Kort biografi om Maria Edgeworth (The Jane Austen Centre)
The Edgeworth Website

Til slutt kom jeg over en snodig sitering av Maria Edgeworth, her. Det snodige er da ikke sitatet i seg selv, men bildet man har valgt å illustrere det med...

Gratulerer med 235 årsdagen!

I dag er det 235 år siden Jane Austen ble født, i løpet av en av de hardeste vinterene i manns minne. Jeg markerer denne dagen stille og fredelig, men ytterst takknemelig, for det er få romaner som har gitt meg så mange timer god lesning som Janes. Men istedet for en detaljert biografi for å markere denne dag, tenker jeg å komme med et aldri så lite forsvar av romaner.

"But you never read novels, I dare say?"

"Why not?"

"Because they are not clever enough for you. Gentlemen read better books."

"The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid."

Photobucket

Som forfatter trer hun inn i "sensibility"-tradisjonen, men istedet for å forsøke seg på utdanningstrakter som Mary Wollstonecraft og Maria Edgeworth, eller gotiskfantastiske romanser som Ann Radcliffe, beholder hun begge bena plantet i den sosialøkonomiske Engelske virkeligheten. Romanene hennes er ikke håndbøker som Edgeworth's Letters for Literary Ladies, som ønsker å sette en standard og å håndheve borgerskapets regelverk, men snarere studier av virkeligheten som presenterer gjenkjennelige karakterer og situasjoner man kan forme seg inntrykk av og dømme på egenhånd.

Mange er gangene jeg har kommet over mennesker, da spesielt jenter, som har lest Jane Austen og overlykkelig med en sukkersøt stemme som går i fistel, skreket seg hese over å ha funnet en likesinnet. Lenge leve tradisjonelle kjønnsroller, kjærlighet, jentete-jenter, mote, ekteskap og religion - alle disse dobbeltmoralistiske tradisjonene vi har elsket og æret siden viktoriatiden. Det er i slike øyeblikk det går opp for meg nettopp hvor gode romanene hennes er: jeg kan jo ikke fatte at jeg har lest samme bok som disse konvensjonelle jentete-jentene! Vi har tilsynelatende det, men vi har oppfattet og trukket slutninger uavgengige av hverandre. Der de ser romansene som målet ser jeg en forfatterinne som forble ugift, og der de sukker over Charlotte Lucas' oppførsel finner jeg at jeg foretrekker hennes skjebne overfor mange av de andre (anti-)heltinnene. Romanene hennes er altså ikke absolutte oppførselsmanualer - de leses og dømmes forskjellig. (Selv om jeg selvfølgelig hevder jeg er den eneste som leser dem riktig!)

Men, nok digresjoner og tilbake til poenget: jeg vil snakke aldri så lite om Jane Austens forsvar av litteratur, og da gotiske romanser spesielt, i Northanger Abbey som også er min yndlingsroman.

Photobucket

Vi blir på første side introdusert for romanens heltinne, Catherine Morland, som beskrives som ufeminin, barsk, guttete og temmelig stygg. Hun er ikke en typisk heltinne for hun er aktiv og frisk og slettes ikke syk og melankolsk slik som Radcliffes heltinner. (Som en aktiv heltinne fjerner Catherine seg fra den maskuline tradisjonen - Cervantes-tradisjonen der heltene, i likhet med Don Quixote, drømmer seg et ideelt liv istedet for å leve det. Som kvinnelig forfatter har Austen få kolleger av samme kjønn og støtte seg på og lager derfor like godt en egen tradisjon.) Men tilbake til vår heltinne: da andre småpiker lekte med dukker foretrakk hun ballspill og hun leste aldri bøker. Da hun fyller femten har hun imidlertid begynt å lese og lærer via populære, sentimentale romaner hvordan hun skal oppføre seg og bli en ordentlig heltinne: hun utsettes for det konvensjonelle bildet på femininitet. For å bli en ordentlig romanheltinne trenger hun imidlertid en helt, og det finnes det ikke mange av i nabolaget. Derfor inviteres hun av ekteparet Allen til å tilbringe tid med dem i Bath - datidens hollywood, hvor alle kjendisene dro på ferie, eller for å bosette seg: Lord Nelson og Lady Hamilton, William Wilberforce og Jane Austen selv.

Photobucket

Det første Catherine foretar seg i Bath er å dra på ball der hun møter romanens helt, Mr. Henry Tilney. Han er forøverig like mye av en anti-helt som hun er en anti-heltinne, for han introduseres for henne via ballets master of ceremonies: på en konvensjonell måte altså, noe ganske annet enn en gotisk romantisk helt som kommer stormende gjennom regneværet med hevet klinge for å forsvare den kidnappede heltinnens ære. Mr. Tilney er videre mer en heltinne enn en helt, for slik Catherine er maskulin, er han feminin. Han leser romaner, også gotiskfantastiske og sentimentale (bøker som populært var regnet som kvinneliteratur) og ikke minst - han forstår seg på kjoler. Videre er han totalt dominert av sin strenge far, General Tilney, som blir veldig begeistret for Catherine da han misforstår situasjonen og tror hun er rik.

Generalen mener en naiv, uskyldig, rik, ung pike er den perfekte hustru (og den perfekte heltinne), for hans sønn og strekker seg til det ytterste for å spleise dem. Her gjør Austen narr av gotiskfantastiske romaner ved å la den dominerende skurken og den søte heltinnen kjempe for samme sak: begge vil se Catherine gift med Henry. Midt oppe i dette forholder Henry seg passiv og skjønner ikke hva som foregår. Catherine, som har lest et par gotiske romanser for mye, aner forøvig at noe er galt og avslører den griske og strenge Generalen for hvem han virkelig er. Trass i at romanene har satt mange romantiske griller i hodet hennes, har de også lært henne en grunnleggende sannet - at det i litteraturen like mye som i hverdagen finnes mektige, innflytelsesrike menn som dominerer svake, naive kvinner. Her forsvarer Austen romankunsten: den utrykker slettes ikke uintelligente ungpikeromanser, den beviser tvert i mot hvor mye litteratur og virkelighet har til felles.

Photobucket

Northanger Abbey er er roman, som i motsetning til gotiske romanser, ikke lover noe, men som alikevel gir deg mer enn forventet. Det er ikke en eventyroman, men heltene og skurkene er minst like imponerende selv om de er hverdagslivets helter og skurker - kanskje er det nettop dette som gjør dem så provoserende og ekte, fra den ondskapsfulle generalen til det vulgære søskenparet Thorpe.

Det som slår meg sterkest ved Northanger Abbey er den usedvanlig krasse ironien: det er en roman om det å lese og skrive romaner, som hyller literaturen sammtidig som den nådeløst latterligjør den. Den er i det hele tatt en veldig moderne roman, som i aller høyeste grad er klar over at den selv er fiksjon. Karakterene diskuterer til stadighet litteratur og historie, og Mr. Tilney utvikler seg etterhvert til en ekstra fortellerstemme. Jane Austen og metafiksjon, med morsomme og sarkastiske digresjoner - blir det bedre?

Til slutt vil jeg presentere mitt yndligsutdrag:

Photobucket

The Tilneys were soon engaged in another [topic] on which she had nothing to say. They were viewing the country with the eyes of persons accustomed to drawing, and decided on its capability of being formed into pictures, with all the eagerness of real taste. Here Catherine was quite lost. She knew nothing of drawing, nothing of taste: and she listened to them with an attention which brought her little profit, for they talked in phrases which conveyed scarcely any idea to her. The little which she could understand, however, appeared to contradict the very few notions she had entertained on the matter before. It seemed as if a good view were no longer to be taken from the top of an high hill, and that a clear blue sky was no longer a proof of a fine day. She was heartily ashamed of her ignorance. A misplaced shame. Where people wish to attach, they should always be ignorant. To come with a well-informed mind is to come with an inability of administering to the vanity of others, which a sensible person would always wish to avoid. A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can. [...]

In the present instance, she confessed and lamented her want of knowledge, declared that she would give anything in the world to be able to draw; and a lecture on the picturesque immediately followed, in which his instructions were so clear that she soon began to see beauty in everything admired by him, and her attention was so earnest that he became perfectly satisfied of her having a great deal of natural taste. He talked of foregrounds, distances, and second distances, side-screens and perspectives, lights and shades; and Catherine was so hopeful a scholar that when they gained the top of Beechen Cliff, she voluntarily rejected the whole city of Bath as unworthy to make part of a landscape. Delighted with her progress, and fearful of wearying her with too much wisdom at once, Henry suffered the subject to decline, and by an easy transition from a piece of rocky fragment and the withered oak which he had placed near its summit, to oaks in general, to forests, the enclosure of them, waste lands, crown lands and government, he shortly found himself arrived at politics; and from politics, it was an easy step to silence.

~~~

For videre lesning, se (og linkene nederst i posten):
Baby Jane Austen's First Two Years

Anekdote: Welhaven vs. fylletagging

Siden jeg forsov meg til forelesningen min i dag tidlig fordrev jeg likegodt tiden med litt Welhaven research, for det er en stund siden jeg har kommet over noe nytt om den bergenske gladklumpen. Egentlig googlet jeg rundt for å få på det rene hvorvidt noen kommer til å legge en krans på gaven hans den tjueandre desember eller om jeg må gjøre det selv, men så poppet det opp en gammel Morgenblad-artikkel fra 200 års jubileet, der jeg fant denne herlige anekdoten:

To bergensere hadde vært på horehus og «malt en sovende kamerat med blekk på en uanstendig måte» [...] Welhaven-kretsen stemte for at de to skulle ekskluderes fra Studentersamfundet, men forslaget fikk ikke nok stemmer. Welhaven og hans meningsfeller gikk derfor ut og opprettet Det norske Studenterforbund, et institusjonelt uttrykk for Welhavens dannelsesprogram, kampen mot «Raaheden» og det Schiller-inspirerte foredlingsprogrammet for enkeltmennesket og samfunnet.

Et Schiller-inspirert foredlingsprogram? Count me in!

Photobucket

Så neste gang du synes det virker som en god ide å tegne på en bevisstløs venn - husk at Welhaven ser deg.

The Grand Anarcho-Dandyist Ball: Night of a Thousand Waistcoats

Tid for en ny utflukt, denne gang arrangert av magasinet The Chap, med dresscode 1890s til 1940s. Mara var fasjonabel i blomsterkjole, Johanne Edwardiansk og jeg Regency (litt utenfor med andre ord.) Det var en underholdene kveld helt til vi forsøkte å komme oss hjem, gikk på feil buss og endte opp i utkanten av London. Johanne forsøkte å ringe et taxiselskap, men de påstod av vi var i Derbyshire og dermed ikke kunne sende en bil til oss. Derbyshire er imidlertid i Jane Austen-land, der Mr. Darcy bor og vi var bare en times tid hjemmefra, så det forstod vi jo etterhvert at var umulig. I firetiden kom vi oss imidlertid inn døren til leiligheten vår (vi dro fra festen litt over ett), med trøtte hoder og masse McDonalds-mat. Nok en velykket utflukt.

Night of a Thousand Waistcoats
Night of a Thousand Waistcoats Night of a Thousand Waistcoats Night of a Thousand Waistcoats

Ta også en titt på Mara & Johannes felles bloggpost om festen.

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits