universitetet

MA in Decorative Arts and Historic Interiors

The Wallace Collection, London 63

Til sommeren blir jeg ferdig med bachelorgraden min og må derfor finne en ny, legitim grunn til å bli i London. Sotheby's Institute of Art er for dyrt, Cambridge har kjedelige masterprogrammer og jeg nekter å pendle for jeg bortskjemt og lat, og er vant til å ha universitetet i nærheten. Å flytte kommer ikke på tale. Jeg vil ikke reise, ikke enda, det er enkeltpersoner som holder meg her, favorittsteder jeg ikke vil gi opp, "all the bustle and wickedness round about Covent Garden; life awake, if you awake, at all hours of the night; the impossibility of being dull" - som Charles Lamb skrev, riktignok i 1801, men nå er jeg da kjent for å leve i fortiden. Enda en grunn til å bli, for få byer er så godt tilpasset en tidsreisende som London---å bo i et mørkebrunt mursteinshus fra 1726 med skyhøy gassregning og skodder for vinduene i stedet for gardiner---å hver dag traske i brosteislagte sidegater! Tre år er ikke tilstrekkelig for en by som denne, der er så mange steder jeg vil se, så mange museer jeg ikke har besøkt.

Jean-Honoré Fragonard, The Swing in the Wallace Collection

En ide begynner å ta form. Jeg setter meg ned foran macen, googler "MA, master, master of arts, england, london, UK" og klikker meg gjennom dusinvis med programmer: MA in Intellectual History (for tørt), MA in Local History (i South Wales...), MA in Military History (liker bare Napoleonskrigene), MA in Maritime History (nekter å pendle til Portsmouth, det er dessuten en stygg by), MA History (kjedelig), MA Eightenth-Century Studies (i York...), MA Victorian Studies (niks), MA in Decorative Arts and Historic Interiors.

The Wallace Collection, London 71

MA in Decorative Arts and Historic Interiors? Jeg påminnes yndligsmodulen min fra i fjor som omhandlet hverdagsliv, kjønn, arkitektur og interiør på syttenhundretallet og tar impulsivt valg. Masteren undervises i London sentrum i sammarbeid med Universtity of Buckingham og Wallace Collection og strekker seg fra 1660-1830. Georgian & Regency, mine favoritter! Studietur til spektakulære country houses og Versailles. Jeg tenker i fragmenter og ufullstendige setninger og med klamme hender kontakter jeg lånekassen for en forhåndsvurdering til eventuell støtte.

Om 4-8 uker får jeg svar.

 Wallace Collection, London

[Klikk på bildene for kilden]

Hverdagen

Mine mandager er alltid hverdager: jeg kan ikke huske en eneste mandag som har vært noe mer enn starten på en ny uke. Jeg har ingen forelesninger før elleve, men forsover meg bestanding. Jeg er uansett ingen frokostperson, så trege timer ved frokostbordet er ikke noe for meg. Nå har vi strengt tatt ikke frokostbord heller, fordi kjøkkenet er så lite og smalt, men det er en annen sak.

Mine mandager i fjor var grusomme; først "Society and the State in Britain: 1450-1725" i to timer, så pause, så "Reading, Theory and Interpretation" i to timer som alltid føltes som fire. Det første faget hadde en herlig foreleser: sarkastisk og erkebritisk med en stemme som gikk i fistel når han ble ekstra irritert (på universitetsadministrasjonen, regjeringen, Henry VIII, livet generelt), men pensum i seg selv var drepen. Den andre faget var så grusomt at det er vanskelig å ordlegge det, jeg trodde jeg skulle dø hver mandag klokken tre.

Mandager i år er mye bedre, selv om faget jeg har er det kjedeligste i år. Det er kort oppsumert et fag om Britiske syttenhundretallskjendisers poetiske respons på den franske revolusjonen. Ja, det er totalt poengløst. Foreleseren har verdens mest søvndyssende stemme og ser ut som en halvgammel feministisk katt med bustehår og bleket pannelugg.

Til tross for en treg start slår mandagsraptusen inn i pausen der jeg tror jeg kan klare alt, lager planer over hva jeg skal lese og skrive (planer som selvfølgelig aldri gjennomføres), før det er tid for seminar med den kortklippte Rachel som er spesialist på sent sytten/tidlig attenhundretalls landskapspoesi. Hun er søt og entusiastisk og redder mandagene mine. Vel, hun og den den halvt portugisiske satanisten i seminargruppen min, hvis onkel ble sendt i eksil fordi han var monarkist. Hans royalist-onkel burde møte min kommunist-onkel til duell. Vi vet alle hvem som hadde vunntet.

The gardens of the 18th Century Bramdean House in Hampshire
[Bildet er linket til kilden]

Do you spell that with multiple exclamation marks, sir?

Noen lærere prenter seg inn i hukommelsen for alltid: jeg husker spesielt min første lærer Synne, en krølltopp som forklarte mattestykker med et krokodillekosedyr og besvimte av blod (derfor var det en minneverdig opplevelse den gangen hun stiftet seg selv i fingeren.) Jeg husker også hjelpelærerinnen Astrid som påstod at jeg elsket å være forsanger og likte henne best av alle i lærerstaben, selv om jeg hatet begge deler. Så var det tynne Beate med det sorte silkehåret som alle jentente hang i buksebeinet på og alle guttene respekterte. Hele klassen fikk hjertesorg da hun sluttet og jeg tok tusenvis av bilder med mitt nye canonkamera som jeg alltid hadde i lommen. Så fikk vi Kristin som så veldig nordisk ut og hadde en rar latter; hun oppmuntret skrivingen min og jeg svarte med å være en skoleflink pike. På ungdomsskolen møtte jeg på mange snodige lærerpersoner, noen dyktige slik som den herlig sarkastiske Carl Gustav og hønemor Mari, og noen mindre dyktige som den fordommsfulle Bernt og den ekstremt tafatte rådgiveren vår. Fra denne tiden er det fransk og engelskæreren min Sigrid som skiller seg ut. Hun var rutinert, streng og intellektuell, med isblå øyne og Petronella Barker-utseende (tenk Hedda Gabler.) Hun fortalte historier fra da hun bodde i Frankrike, kunne snakke både dannet Britisk og cockney og jeg benyttet hver anleding jeg hadde til å snakke om Les Misérables eller 1789 revolusjonen for jeg hadde aldri møtt noen andre som kunne uttale Robespierre, Saint-Just eller Marie Olympe de Gouges navn riktig og atpåtil visste hvem de var! Jeg var selvfølgelig dødsforelsket uten å vite det og ble veldig glad da lillesøsteren min her forleden fortalte at hun har slutten som lærer, utgitt en historiebok og giftet seg med en franskmann. Jeg er overbevist om at hun er det feministske kjærlighetsbarnet til Mary Wollstonecraft og Simone de Beauvoir.

Vidregående er ennå litt for friskt i minnet til at jeg kan uttale meg om hvilke av lærerene som har satt spor i meg, men jeg tipper det er både dramalærerene som hadde kjent hverandre siden teaterhøyskolen, den surrete engelsklæreren, den intellektuelle norsklæreren, den konstant syklende og entusiastiske historielæreren (en gang kom han for sent til timen fordi han hadde mistet lommeboken sin og måtte sykle rundt for å lete etter den), og den urgamle lesbefeministen som var dirigent for koret.

Det jeg skulle frem til før jeg begynte med alle disse digresjonene, var at min nye yndligsforeleser er italieneren som underviser om 1848 revolusjonene og som sier "eh?" i slutten av hver setning.

Han har et utseende som jeg har oppdaget er karakteristisk for yngre intellektuelle (25-35): utstikkende øyne, pastellfarget skjorte, mørkerød/sort/grå dressjakke i velour eller cordfløyel som gjerne er slitt på albuene og semi-formelle lærsko, gjerne med frynser eller i en farge som ikke matcher resten av antrekket. De går alltid med dressaktige bukser og aldri med jeans (HALLELUJAH!)  Det mest spektakulære er håret - jeg observerte også denne frisyren hos sveitseren jeg hadde i Intellectual History i fjor; der håret er gredd, eller snarer faller naturlig bakover pannen, men så ser ut til å benekte tyngdekraften ved å stritte rett opp uten hjelp fra hårprodukter. Er det genetisk eller går de alle til samme marxist-frisør for å få "revolusjonær i London-eksil"-looken?

Jeg er overbevist om at denne foreleseren er en reinkarnasjon av Guiseppe Mazzini, eller hvertfall en tillhenger av ham. Hver gang han nevnes under forelseningen eller seminaret lyser han opp og prater lystig i vei om denne attenhundretalls revolusjonæren. Det er nettopp denne lystigheten, eller snarer manien, som gjør tirsdagene så lange. Det har ingenting med kjedsomhet å gjøre, men det kommer av at han er litt for mye å fordøye, litt for tidlig på dagen og for tidlig i uken. Når jeg kommer trøtt, med halvfett bustete hår og konstant staver feil i notatene mine sammtidig som jeg forsøker å følge med på ordstrømmen som velter ut av det nybarberte annsiktet blir det rett og slett en for stor påkjenning når han plutselig roper ut for å understreke poenget sitt. Jeg kan sitte dypt i egne revolusjonstanker og gruble over designet på flagget jeg skal bruke når revolusjonen endelig når meg, eller jeg den, i det han krysser rommet med tre voldsomme kyllingaktige skritt og roper "and then the workers decided to BUILD BARRICADES!" eller "so Prince Albert WAGED WAR ON AUSTRIA!" eller "in the wake of the King's abdication, the bourgeoisie CREATED A PROVISIONAL GOVERNMENT!"

Jeg er også overbevist om at han egentlig er en intellektuell revolusjonær som er tvunget til å gå i eksil av det diktatoriske italienske styret og at han nå underviser om revolusjonen i håp om å samle en hær av unge, idealistiske studenter som vil gjennoppta 1848 revolusjonen og gjennomføre den skikkelig denne gangen, uten overklassen og på vegne av folket.

La meg omformulere Mazzini og utbryte: D'Italia e popolo!

Men det kan bli et problem fordi han er så klønete: i dag snublet han bakover i en pult. Han får bare overlate barikadebyggingen til noen andre.

Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:

  • blogg.no - Få din egen blogg, helt gratis.
hits